I pose og sekk!

Cirkus Milano

2011-12-15T18:28:00.000+01:00

Alt skal prøves, og nå har jeg jammen prøvd langhelg med storbyferie også. Jeg synes nok fremdeles at en måned på loffen på en eller annen fjern landsbygd er mye bedre, men så helt verst var det ikke.

Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:

I hvert fall gjør minst ett av skiltene det. Hvis du har lest overskriften til dette innlegget så vet du allerede at vi snakker om Milano. Hva vet vi om Milano? Først og fremst at det er et populært navn på pizzarestauranter, eller kanskje mer vanlig; steder hvor de lager pizza som du kommer og henter og tar med deg, så sant Mattilsynet ikke nettopp har vært på besøk. Og så har de mote der.

Var det riktig? La oss se.

Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.

Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.

Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.

En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det!

Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.

Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.

Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!

Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?

Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.

Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.

Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?

Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut.

Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!

Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være.

I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.

Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!

Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.

Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.

Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.

Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.

Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.

Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.

For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.

De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.

Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.

Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.

Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.

Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.

Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.

Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.

Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.

Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.

Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.

Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.

Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.

Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!

Det er lov å drømme.

Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.

Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.

Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.

Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.

Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!

Se her'a - Sahara!

2011-10-25T02:06:00.000+02:00

Jaja. Det tok bare litt under et halvt år fra jeg kom meg hjem fra Marokko til jeg fikk bildeserien fra turen ut på Nettet. Bra jobba, Bjørn!

Om du ser på alle bildene kan jeg nesten garantere at du oppdager mye du ikke ante at finnes innenfor den rekkevidden en billigbillett med Norwegian kan gi deg. Utenom smalahovefestival på Voss og danskebåttur er dette antagelig det mest eksotiske du kan finne på med begrenset reisetid og budsjett.

Alt du må gjøre er å ta flyet til Agadir eller Marrakesh og komme deg til nærmeste bussterminal. Der kjøper du en billett til Tafraoute, Tinerhir eller Merzouga, alt etter om det du vil oppleve er fjell, fjellørken eller ørken. Bussene er komfortable og sjåførene og passasjerene er hyggelige. Alle disse stedene er det lett å finne sted å bo, mat å spise og rare ting å se på.

De store byene kan jeg derimot ikke anbefale så veldig. De har Kentucky Fried Chicken der, men ellers er det ikke mye godt å si om dem. Det er stort sett bare bråk, mas og rot hvor enn du går. Og gamle moskéer du ikke får gå inn i. Og smale gater hvor gærninger kjører motorsykkel som om de var på vei til Dakar. Og butikker som bare selger ting du ikke kan fatte hvorfor du kjøpte, når du kommer hjem og pakker dem ut av sekken.

Alt i alt kan jeg anbefale Marokko til så godt som alle. Kan du litt fransk er det et stort pluss, men det går greit uten også. Gode lårmuskler er også en fordel, men de fleste stedene har de til og med do du kan sitte på.

Det er ingen grunn til å melde seg på noen pakketur. I Marokko ordner alt seg for deg som er positiv og smiler, så sant du ikke må drikke deg litt full først for å klare det.

Lykke til!

Bjørn

Gangbar pynt

2011-10-19T14:33:00.000+02:00

Hah! Jeg har fått hentelapp i posten. Mystisk pakke fra Australia, med fortollingsgebyr på et par hundre kroner. Jeg hadde ikke bestilt noe fra Australia, men jeg måtte jo se hva det var. Det kunne være et pungdyr, for eksempel. Tenk å ha sin egen wombat! Det var det dessverre ikke. Tvert imot var det noe til å ha i pungen!

Ta godt imot Tuvalus nye 1-dollar, som ser sånn ut på den kongelige siden:

På baksiden ser den sånn ut:

Og det er her jeg kommer inn! For da jeg var på Tasmania for et par år siden tok jeg dette bildet:

Bak Dove Lake ser du Cradle Mountain, som jeg besøkte en gang jeg gikk The Overland Track, en ganske så super timilstur fra nordsiden til sydsiden av Tasmania.

Hm, ja. I tilfelle det fremdeles ikke er helt åpenbart for deg hva som er koblingen mellom mynten og meg, ta en kikk på denne montasjen:

Se! Bildet mitt er på en tuvalusk (?) penge!

Av uforståelige grunner må designeren av denne mynten ha vært nervøs for at jeg før eller senere ville oppdage at de har lånt en fjelltopp-profil fra ett av drøyt 1700 bilder jeg tok på Tasmania. Jeg minner om at jeg bare tok bildet, det var ikke sånn at jeg først lagde fjellet også.

Rare greier, men til tross for tollgebyret er det i hvert fall hyggelig at de sender meg en sølvmynt som lønn for min del av jobben. Det høres kanskje ikke ut som noe stort beløp, men da må jeg minne om hvilket rabalder 30 sølvpenger har ført til ved tidligere anledninger. Og det er altså bare 29 sølvpenger mer enn jeg nå har fått.

Jeg er fornøyd.

Og snart er Marokkobildene ferdige. Jeg lover!

Troféer fra Troms

2011-10-03T16:40:00.000+02:00

Sommeren er over, særlig i Nord-Norge. Nå lever den videre bare som minner og bilder. I juli brukte jeg ti dager på å oppdage en ny nasjonalpark og et gammelt øysamfunn. Rohkunborri og Senja. Det er jammen ikke bare i fjerne land de finner på stedsnavn som helt alene kan pirre nysgjerrigheten.

Første del gjorde jeg sammen med faren min. Han ville gjenta noen bestigninger han sist gjorde for femti år siden, og han måtte ha med seg noen i tilfelle luftambulansen måtte tilkalles. Denne "noen" ble til meg, og sammen klarte vi alt vi skulle. Vi kom opp på Stor-Ala, opp hele Sørdalen til Torneträsk i Sverige og tilbake, og vi fant toppen av Istinden. Om det var finere for femti år siden enn nå, det vet ikke jeg, men du kan jo gjette selv basert på bildene fra årets tur.

Mens faren min gikk rundt i indre Troms og viste frem gnagsår og vannblemmer han hadde laget helt selv, dro jeg alene ut til yttersiden av Senja. Selv om det er så godt som en statistisk umulighet, fikk jeg to hele dager med mer enn tretti graders varme der. Det var så fint at jeg nesten ikke lot meg selv sove. Dag og natt dro jeg rundt og lot landskapet trollbinde meg. Spisse fjell, knallgrønne åssider, niser i havet, ørner i sjøkanten, blide fiskere og uvante strandløver som i mangel av bikini og badesko trakk i undertøy og fjellstøvler for å vassebade i Nordishavet.

Det tar sin tid å se seg mett på Tungebrøstet, Latræva, Førstefjellet, Andrefjellet, Tredjefjellet, Juldagen, Tebbeltuva, Purka, Longklakktinden, Daudmannsfjellet og Namnlausingen. Jeg tror faktisk ikke at jeg klarte det, men at jeg må tilbake dit og ta meg bedre tid en annen gang.

Senja er akkurat like fin som Lofoten, selv om sistnevnte alltid vinner når turistbrosjyrer skal lages. Ta deg en tur, og ta med deg et telt sånn at overnattingsstedet garantert blir der du synes det er finest. Om det er langt å kjøre dit, så kan du lett gjøre turen med leiebil fra flyplassene i Tromsø eller Bardufoss.

Sånn. Da var Troms ekspedert. Vær så god neste!
Næmmen, hei, er det deg Marokko?

(Jeg er snart tilbake med mer, altså.)

Kulturell kveld

2011-09-18T14:48:00.002+02:00

Etter måneder med mye reising og jobbing har jeg nå seks uker hvor jeg skal prøve å få tømt den delen av oppgavelista mi som har med bilder å gjøre. Der ligger det tusenvis av bilder fra Merzouga og Nikosia, Rohkunborri og Okefenokee, Senja og Savannah, Belfast og Brønnøysund, og hvor nå alle pixlene i haugen her kommer fra.

Det kommer, kanskje snart, men dum som jeg er, var selvfølgelig det første jeg gjorde å gå rett ut i natta og fotografere mer. Her er hvordan det så ut for meg da de fleste av kulturinstitusjonene i Oslo åpnet dørene en kveld i september. Av og til er det fint å leke turist i egen by også.

Korteste vei til sentrum går gjennom Slottsparken. Slottskapellet var åpent, og jeg kikket inn og slang rumpa nedpå de kongelige kirkebenker. Fint der, men fotografering er forbudt, så stoppen representeres her ved en gjeng kortklipte fyrer i uniform på vei gjennom en skog hvor det fremdeles henger insekter under grenene i ettermiddagssola, men snart er alt grønt her gult, og så borte.

Stortinget var også åpnet for fri vandring, men køen var så lang at jeg gikk videre. Over Dasslokket og forbi denne statuen, som jeg er ganske sikker på at ikke har hatt den undertittelen bestandig.

Oppe ved Birkelunden hang høstsola lavt og gjorde livet surt for alle som var på vei vestover. Trafikkfarlig, men fint lys.

Mitt første ordentlige mål for kvelden var selvfølgelig sjokoladefabrikken Freia, hvor denne storken gikk og vadet i den stigende skyggen. Skal si de er gode til å stå helt stille!

Helt siden grunnleggelsen har ledelsen ved sjokoladefabrikken lagt vekt på å omgi arbeiderne med høyverdige og intellektuelle idealer, i hovedsak mer i form av skulpturer og malerier enn av høy lønn. Her er to katter som jeg håper ikke har noe med sjokoladeproduksjonen å gjøre.

Her ser du det dyreste Kraft Foods International Limited Unlimited Corporation ASA fikk på kjøpet da de kjøpte sjokoladefabrikken; en svær lunsjsal full av store Munch-malerier på veggene. Like viktig kunst som det som står på Munchmuseet og i Nasjonalgalleriet, men her henger det altså bare til glede for svensker som spiser knekkebrød mens de tar seg pauser fra sjokoladepakking. Artig.

Og ja, det stod en skål med sjokolade på hvert bord.

Etter å ha fylt sekken i sjokoladefabrikkbutikken (man får MYE sjokolade for en hundrelapp der!) dro jeg ned i sentrum igjen, til Småflaskemuseet. Gærning Ringnes samler ikke bare på nakne damer, men også på miniatyrflasker i alle farger og former. Her ser vi de syv små dverger i flaskeform, med forbausende lite røde neser.

I det mindre uskyldige hjørnet fant jeg en Adolf Hitler-flaske. En litt ekstra rar ting blant mange passe rare ting.

Resirkulering av flasker kan også gjøres ved å lage taklamper av dem. Like fint som krystallysekroner, særlig hvis man er veldig nærsynt.

Miniflaskemuseet har en skrekkseksjon også. Der fant jeg blant annet han her, som vel også burde ha bedt om å få noe å tørke opp med da han bestilte seg den vodkaen han holder i hånda.

I det aller, aller mest tvilsomme hjørnet av museet, bordellet, som man kommer inn til ved å ta på et kvinnebryst og ut av ved å dra i en penis (jeg må jo si det som det er), ligger denne dama i en seng og prøver å stjele oppmerksomheten fra en rekke lugubre miniflasker. Hun gjør jobben ganske godt.

På museet fant jeg også den aller skumleste gjenstanden jeg noensinne har utsatt mine mest private deler for. Det gikk helt fint, men jeg ble fort ferdig.

Jeg gikk innom Universitetets aula og fikk med meg en liten korkonsert og et foredrag om aulaens historie. Det er Munch på veggene her også, og med lerretflater på opptil 55 kvadratmeter er det ingen stor fare for at noen skal stikke av med bildene. Foredraget ble selvfølgelig holdt av en dame med knallrødt hår og som ikke kan si R. Da vet du at det er en skikkelig kunstguru du har å gjøre med.

Flere selvutnevnte kunstnere finner man åpenbart på Kunstnernes hus, og særlig under Høstutstillingen, som pågikk akkurat da. De er ikke så beskjedne av seg, selv om de lager bare tullball.

Her er et typisk bidrag på Høstutstillingen. I Frankrike har de Monet, mens vi tydeligvis må nøye oss med en slags tekstil-manet. Litt artig, men kanskje ikke akkurat noe jeg ville hatt på stua. Med mindre tilbudet inkluderte en stue hvor det var plass til noe sånt som dette, muligens.

På operaen var det også litt å se, men som vanlig er det bygningen selv som er det flotteste.

Det siste jeg fikk med meg før jeg dro hjem var fyrverkeri nede på Aker Brygge. Det var absolutt ikke så beskjedent som dette bildet kanskje formidler, men fyrverkeribilder har mest av alt med flaks å gjøre, og heldigere enn dette var jeg ikke den kvelden.

Og etter fyrverkeriet lå røyken tett over landet. Ser du nøye etter kan du likevel skimte Karlsvogna.

Sånn. Nå skal jeg ha noen dager med forhåpentligvis surt og kaldt høstvær, så jeg kan sitte inne med god samvittighet og varm kakao og redigere bilder, så er jeg nok snart tilbake her igjen.

Ha det fint så lenge! #8D)

Bjørn

CELEBRATION!

2011-08-24T16:16:00.006+02:00

Hups! Skremte jeg deg? Det har vært stille fra denne kanten en stund, men nå har jeg fødselsdag og gitt meg selv fri fra jobben, så da har jeg litt tid å avse til bloggen.

Jeg er 14244 dager gammel i dag. Altså er jeg nesten dobbelt så gammel som World Wide Web, en ungfole på 7323 dager. For ikke å snakke om Justin Bieber som bare har 6385 dager å vise til. Hm. Men alt i alt er jeg ganske fornøyd med både alderen og min egen tilstand.

Helt malapropos: Et oppussingsobjekt i Malangen
Siden forrige blogginnlegg har jeg kommet meg levende og med relativt ren underbukse hjem fra Marokko. Det var riktignok ikke med altfor god margin. Omtrent da jeg gikk av bussen i Marrakesh smalt det en kraftig bombe på torget i byen, og hadde jeg tatt en tidligere buss hadde jeg nok vært omtrent der og da det skjedde.

Sorg i Maghreb
Å gå rundt i et sørgende Marrakesh var en ganske trist slutt på en ellers super reise gjennom Marokko. Om ikke lenge skal jeg vise dere noen av høydepunktene fra turen. Bilderedigering pågår.

For å få en passe tydelig kontrast til huleboere, gjetere og berberbønder ble min neste ekspedisjon to uker i Walt Disney World. Ikke så mye for å kjøre berg-og-dalbane som for å studere tjukke amerikanere i sitt rette element. Hva er det som får folk i et samfunn gjennomsyret av "convenience" til å samles i store flokker for å stå to timer i køer som gjerne bare fører til at noen kaster opp litt av de 150 tonnene med popcorn som fortæres der årlig? Jeg skjønner det fremdeles ikke, men det var verdt et forsøk.

Jeg var rimelig lei av folk etter noen dager med høysesong i Disney. Botemiddelet ble vandring i folketomme fjell i Troms.

Tidligere fjellbjørk i Rohkunborri, nå bare motiv
Det siste året har jeg vært mange superflotte steder, men hverken dampende jungelmorgener i Tikal, kryssing av Pyreneene i høstsol, spennende kryp i Saharasanden, Titanic-verftet i Belfast ("She was fine when she left here!") eller VIP-pass i fornøyelsesparker kan måle seg med en midtsommers vår i Nord-Norge på sitt beste. Det ble mye vading i brekaldt bekkevann, fekting etter klegg og kanskje vel voldsomme oppoverbakker, men det er nå helt glemt. Tilbake sitter bare minnene om alt det fine.

Nattvann på Senja

Tromsbildene er det neste som er på vei inn i galleriet mitt, så bare følg med. Og selv om nå altså den ene dagen i året hvor jeg blir litt eldre har kommet, så er jeg fremdeles den samme. Som betyr at snart kommer det mer her.

Ikke malapropos; småbyen Celebration, bygd av Disney som et lite utopia

Følg gjerne med, og ha en fin dag, du også!

Bjørn

Gaaaaaaaaaaaaah!

2011-04-26T22:16:00.003+02:00

Jeg blir gal av arabiske byer. Eller for å være mer spesifikk, jeg ble gal av Fes. Den byen er sinnsyk. Og da mener jeg ikke "De gjør så mye rart der", men "Jammen, hallo, er ALLE her fullstendig tilbakestående?!".

Det finnes knapt museer her i landet. Det trengs ikke. Landet ER et museum. Alt gjøres på samme måte som det alltid har vært gjort, unntatt der det går an å bruke nye oppfinnelser til å gjøre verden til et enda dårligere sted å være.

Magre menn farger tøy i store kar med kraftige kjemikalier med bare hendene. Kobberslagerne sitter midt i gata og banker løs på glovarmt metall mens unger løper lekende iblant dem. Gjennom de trange smugene av noen gater de har i Fes trasker det rundt søppelesler, nedlesset med enorme sekker fulle av drit, plast og gørr. Og så kjører det tullinger rundt på motorsykkel overalt, tilsynelatende i den tro at de er på en motorvei. Så kjører de på noen, og så blir det hyling og skriking og slåsskamp. I går så jeg to drosjesjåfører dunke løs på hverandre med henholdsvis stor skiftenøkkel og brekkjern, i kamp om en kunde. Heldigvis kom det politi til etter to minutter, ellers hadde jeg nok måttet vise noen ganske fæle bilder her snart.

Politi er det overalt. Alle steder hvor kongen har kjøpt seg en dyr og fin bolig eller noe i den retningen, er det garantert utplassert uniformerte vakter i særlig stort antall. Og hvis man prøver å snike seg til å ta noen bilder av huset, så viser det seg at det er massevis av politi i sivil der i tillegg. Jeg blir litt stressa av sånt.

Alt i alt så er det trist med land hvor alt som er fint å se på enten er forbudt å fotografere fordi det er finansiert med korrupsjonspenger, eller det er minst fem hundre år gammelt. Det BURDE være noe fint fra nyere tid å finne, men det er det ikke. Befolkningen er dopet ned med fotball og religion. De er like smarte i utgangspunktet som for eksempel meg, men hele systemet her gjør at de aldri får utnyttet potensialet sitt. For meg ser Marokko ut som om det er utarbeidet av idioter, for idioter. Fæle greier, og aller mest synlig blir det i byene.

Men, men. Jeg skal hjem snart, så det er ikke mitt problem. Og mange steder på landsbygda virker det som om de riktignok lever under litt trange kår, men de har det slett ikke så verst, strengt tatt.

For eksempel i Tata. Det høres så flott ut, synes jeg. "Tata!", liksom. Og så var jeg i Rich, som må være veldig ironisk ment, for der var det ikke mye rikdom. Ikke i Taforalt heller, selv om det hørtes ut som et sted med gode inntekter. Jeg kom meg aldri til Saka og Tingis, men kanskje de har mer der? I hvert fall må det være et bedre sted enn Plage des Nations, så vidt jeg kan skjønne. Og MYE bedre enn Tissergate, som kanskje er hva Watergate blir til etter en stund? Hm.

Jeg fikk i hvert fall nok middelalder, og dro videre til Casablanca. Det ser ut som en fin by, eller i hvert fall kan den ha vært det for femti år siden. Og finner jeg ikke noe annet å glede meg over, så skal jeg i hvert fall på KFC en tur. Hurra.

Vi snakkes,

Bjørn

Jesus-kamera

2011-04-21T23:37:00.001+02:00

Ojojoj. Nå har jeg havnet på mitt hittil dyreste hotell. De marokkanske turistmyndighetene har satt opp et mønsterbruk midt ute blant Saharas sanddyner. Og siden det var de jeg kom for, så er det lurt å bo her, for nesten to hundre kroner natta. For å gjøre opplevelsen komplett er til og med gulvet på rommet dekket av sand, og når jeg skal dusje så kommer det mer rød sand enn vann det første halve minuttet. Elegante detaljer!

Men hit kom jeg jo nettopp, vi har litt å ta igjen før jeg kan fortelle mer om det. Da vi slapp sist var jeg på vei til Ouarzazate. Det er en slags Las Vegas, bare at det ikke er strippebarer, neonlys, gambling eller spis-så-mye-du-orker-buffeter der. Hm. Kanskje det ikke er en slags Las Vegas likevel. Men det er i hvert fall en haug luksushoteller midt i ørkenen, og en voldsom byggeaktivitet. Folk flytter dit fordi folk flytter dit, og hotellene er fulle av filmcrew som gjør unna ørkenscenene sine i området. Gladiator, Ben Hur, Kingdom of Heaven og alle filmer med Jesus i tittelen (unntatt, åpenbart, "Da jeg traff Jesus med sprettert") for eksempel.

For å feire sin suksess har byen intet mindre enn tre filmmuseer hvor man kan se Hollywoodstjerners forfalskede signaturer og en mengde kulisser som bare står igjen. Jeg var dagens første besøkende på ett av dem, og godt mulig dagens siste også. Jeg anbefaler det ikke så veldig, selv om man får sin helt egen guide som følger deg hakk i hel rundt og sier "nei, nå skal du gå denne veien", hver gang du går litt rundt for å finne en bra fotovinkel, og som skrur av lyset når han synes at nå har du sett lenge nok på dette rommet.

Derfra dro jeg til tiende gir, som faktisk er korrekt uttale på byen Tinerhir. Endelig fikk jeg sett ordentlige oaser. Det blir man fort lei av, så jeg dro opp i Todradalen like ved, for å leve uten strøm og internett i et par dager. Det hadde nemlig blåst bort der oppe. Sånn går det når man bosetter seg i en av verdens kraftigste naturlige vindtuneller, en canyon med tre hundre meter høye vegger rett opp rundt et tjue meter bredt elveleie. Men fint, det var det.

I hvert fall for meg, som kunne sove i en seng i et rom i et hus i en hage. Verre er det med en del av berberbefolkningen der i Dalen. De er huleboere fremdeles, de! Sammen med sauene og geitene sine. Som de bruker all sin tid på å passe, så noen skolegang blir det ikke snakk om. Resultatet er at de snakker enda dårligere fransk enn meg, og at de ser særdeles stusselige og møkkete ut. Den gjengen har jeg ikke sett så mye av i turistbrosjyrene, nei.

Apropos det, hvordan sier man, uten å virke altfor uhøflig, at det er supert og imponerende at dere har klart å brødfø dere i disse omgivelsene i trilliarder av år, og at dere klarer å spille så høy musikk helt uten takt og melodi, men disse tingene dere lager og prøver å selge meg, de er bare ufattelig stygge og upraktiske og uhygieniske, så for meg er de verdt null og niks, og dere burde kanskje heller gjort noe nyttig med tiden deres, som for eksempel å plukke søppel, innse at Allah ikke finnes, pusse tennene både oppe og nede, og lære dere HTML?

Kjøpepresset i Marokko er noen steder omtrent som om man skulle dratt en nomadeberber inn på IKEA og sagt "Her, ta en Billy bokhylle, den passer nok perfekt inn i teltet ditt, og i den kan du ha boka di og kamelbæsjsamlingen din, den koster egentlig førti tusen, men siden det er du skal du få den for femten dromedarer, gratulerer med dagen, hipp hurra, ding dong!". Det hadde de nok ikke likt, nei.

Jaja. Jeg har nå i hvert fall reist videre, med buss til Erfoud, lekebil til Rissani og tulletaxi til Merzouga. Her var jeg så dårlig til å prute på rommet at resepsjonisten til slutt dro meg ut på gata og sa, hør her, gi meg femti dirham, så får du rom med alle måltider for tre hundre dirham natta, og så sier jeg til sjefen at du var en djevel til å presse pris!". Artig opplegg, og basseng på kjøpet.

Jeg har bare rukket et par timers ørkenvandring foreløpig, men allerede har kameraet mitt dødd. Det har vært med på mange strabaser tidligere også, men aldri full sandstorm. Ikke jeg heller, så det tenkte jeg det kunne være fint å prøve. Etter fem minutter begynte kameraet å klynke hver gang jeg slo det på. Det hadde nettopp sluttet å skrangle etter ørkenen helt sør i landet på begynnelsen av denne reisen, stakkar. Etter et kvarter nektet det å slå seg på i det hele tatt. Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sett hvordan man fikser sånt. Riktignok var det uvillige esler jeg hadde sett bli håndtert, men faktisk kan man fikse også et kamera ved å banne og sverte høyt mens man denger løs på problembarnet. Jeg fant et punkt jeg kunne dunke hardt på akkurat da linsemotoren begynte å gå, så kom linsa frem, akkompagnert av en litt ekkel skrapelyd. Men bildene ser bra ut, de. I kveld har jeg godsnakket med kameraet og blås hardt og lenge inn i alle mulige kamerakroppsåpninger, og nå ser det faktisk ut til at udyret har gjenoppstått. Håper på litt mindre vindstyrke i morgen, så blir det flere bilder å redigere når jeg kommer hjem.

Og leppene mine har blitt myke som asfalt. Hard asfalt. Ørkenlivet setter sine spor.

Nå skal jeg telle maur på gulvet helt til jeg sovner. God natt!

Nacht und Djebel

2011-04-17T22:28:00.002+02:00

Nå har jeg kommet meg til Taroudant, som kanskje ikke var så lurt, for jeg har fremdeles ikke funnet noen måte å komme meg videre herfra på. Det ordner seg nok, de har i hvert fall rikelig med kameler her.

Som nevnt så er det rimelig rolig på demonstrantsiden i Marokko. Det mest synlige beviset på at det ikke råder full enighet om alt i landet her, har så langt vært at noen fjell er Atlas, mens andre er Anti-Atlas. Men her i byen var det faktisk litt bråk i dag. Noen hundre personer med bannere gikk rundt og lagde kaos i byen. Det er veldig lett å lage trafikkproblemer når veiene er smug på bare noen meters bredde. Politiet så ut til å glede seg over endelig å få noe å gjøre, men nøyde seg med å omdirigere trafikken.

Jeg tåler litt bybråk bra. De siste par dagene har jeg nytt en nesten total stillhet i fjellene. Det var ingen andre enn meg i påskefjellet her nede denne helga, tror jeg. Jeg har ikke fulgt så mange fjellvettregler, men det har gått bra likevel. I går gikk jeg tre mil til og opp på Djebel el Kest, ved Tafraout. To tusen meter opp og to tusen meter ned, på ti timer.

Turen var merket ganske bra med små varder. Jeg fulgte dem ganske lett frem til det var igjen bare et par hundre høydemetre. Det var fremdeles varder, men bare i den grad man kan sette opp sånne i en tilnærmet loddrett granittvegg... Friklatring fra den ene fjellhylla til den andre gikk bra nok til at jeg kom meg både opp og ned, men dere andre skal være glade for at dere kan få se bildene mine og slipper å klatre opp der selv.

Men det var en super dag i fjellet, altså! Utrolig flott intenst rødt fjell, og utsikt fra kyst til ørken via fjelldekte topper. Ikke mange steder man får alt det på samme sted.

Det var alt for i dag, kjapt forfattet på den lille ipoden min. Nå skal jeg bare finne meg et nett å poste fra. Det ordner seg nok, for selv "Allah er hackbar", som det ropes fra alle minareter her opptil flere ganger daglig.

#8D)

Berberbarbarer

2011-04-14T23:18:00.004+02:00

Jeg har endelig kommet meg til fjells. Det har vært et slit transportmessig, men det lille jeg så av fjellene før det ble helt mørkt her gjør at det var verdt det, tror jeg.

Til forskjell fra bussene sørover og inn i okkupert land, blir ikke nordgående trafikk stoppet av politiet for ID-kontroll. Det hadde nok blitt for mye å gjøre, for på de bussene er det bare meg og veldig, veldig mange fra lenger sør i Afrika, på vei nordover for å gjøre seg fete. Og de snakker høyt og mye i telefonene sine mens de gjør det.

Men det var nå greit nok. Noen timer med babbel orker jeg fint. Så skulle jeg fra Goulmim til Sidi Ifni, og der går det jo ingen buss. Da blir det fellestaxi, dvs veteranbil med binkelibonkmusikk. Og det er også greit. Men det var meg og en gammel mann som sov i forsetet og sjåføren og så to kvinner i bortimot burka. Den ene hadde en baby med seg. Da den begynte å småsutre, så begynte jammenmeg mammaen å bla frem og tilbake i sine levantgevanter. Til slutt fant hun et kvinnebryst, og det stappet hun i kjeften på ungen, og så ble det stille.

Både fra meg og fra ungen. Jeg skjønte ikkeno. Er det lov å vise pupp så lenge den brukes til sitt biologiske formål, altså? Rare greier. Men jeg ble stille aller mest av frykt for hva som ville skje hvis sjåføren oppdaget hva som skjedde, for vi kjørte langs noen ganske fæle stup. Men det gikk bra.

Så kom jeg frem til Ifni, som er en rar, rar by i gjennomført Art Deco-stil, bygd og forlatt i all hast av spanske militære, og siden har marokkanerne tatt seg til rette. Dere skal få se bilder senere.

Derfra skulle jeg reise rett opp i fjellet, og det gjorde jeg med vanlig buss. Satt ved siden av en fyr herfra, en ekte berber, og han la ut i det vide og det brede om hvor snille og ærlige og pure fjellberberne er. Helt til han plutselig oppdaget at en av dem hadde stjålet lommeboka hans, i bussen, en eller annen gang mellom da han viste meg bilde av ungen sin og han litt senere skulle vise meg det samme bildet en gang til. Jeg kunne jo ikke le, men det gjorde jeg.

Ellers kan jeg melde at Glenn Medeiros fremdeles er stor her. "Never gonna change my love for you" er å høre både her og der. Og i et butikkvindu her i dag kunne jeg lese at NÅ har 2006-kolleksjonen ankommet. Marokko er sannelig tidløst, på akk så mange måter.

Sånn. Nå skal jeg gå i fjellet, ja. Hohoi.

Intet nytt fra Vest-Sahara-fronten

2011-04-12T22:12:00.002+02:00

Stod opp tidlig og fant en buss som skulle til Laayoune. Jeg tror ikke de har Layounnes Club her, forresten. Bussen var full, så jeg måtte sitte langt bak i en fordypning i midtgangen. Greit nok, for det var bare ti mil å kjøre.

Det gikk greit helt til vi kom nesten frem. Før vi kunne slippe inn i byen måtte vi innom en militær kontrollpost, hvor de kan luke ut forfattere og journalister og folk som dusjer jevnlig. Sjåføren lå tre timer bak ruta, og det virket som om både Eid-bonusen og minst et halvt dusin jomfruer i paradis kunne gå fløyten hvis han mistet enda mer tid. Og da hadde han jo ikke tid til at jeg skulle avhøres.

Han ba meg derfor om å ligge lavest mulig når kontrolløren kom ombord, og for å øke sjansene sine for å lykkes enda mer, beordret han ei dame med ekstra stor burka til å skifte bleie på babyen sin foran meg, for å dekke meg ytterligere.

Det fungerte faktisk, og vips var jeg i Laayoune.

Ikke at det er så flott i seg selv, altså. Byen er full av soldater og politi. De er rett og slett overalt, så det er bare så vidt jeg tør å knipse et bilde her og der. Synd, for det er mye rart i gatene her. Jeg tør ikke å gå ut i ørkenen her, siden det er en god del ikke-merkede minefelt i området. I stedet gikk jeg i kirkeasyl. Det er en av to kirker i minst hundre mils omkrets. Presten fra Kongo trodde han luktet kristenmanns blod da han så meg, og låste meg inn og dro meg rundt på omvisning. De kristne har det ikke så lett der. Folk med marokkansk statsborgerskap må være muslimer, ellers er det rett i fengsel. Utenfor kirka står det konstant politivakt for å passe på at ingen misjonerer for andre guder som er den samme guden.

De fleste som går i kirka er FN-ansatte. Denne byen lever av FN. Og de lever godt av FN. Eller muligens er det FN som lever godt av FN her. Har sett privateide både Porsche Cayenne og Hummer i gatene, folk går i fine dresser, og parkeringsplassene på alle de fineste hotellene er fulle av hvite FN-biler med privatsjåfør som passer på. Og byen er full av enorme småslott av noen bolighus. Jeg blir mer skeptisk til måten FN driver butikk på hver gang jeg kommer til et sånt sted. Det de driver med har veldig lite å gjøre med hvordan folk lever, virker det som. Men det er da fred her, til tross for enorme mengder militære, så kanskje det har noe for seg.

Og så har jeg kikket på flamingoer i en bortimot selvlysende radioaktivgrønn innsjø her.

I morgen setter jeg meg på første og beste buss nordover igjen. Vest-Sahara; Been there, done that.

Bjørn

Morrokokko i Marokko

2011-04-11T22:44:00.002+02:00

Ojojoj. Etter full charterfeberstemning på flyet bestemte jeg meg for å veie opp for det ved ikke å dra til Agadir i det hele tatt, men i stedet hoppe rett ut i den mest slitsomme delen av Marokko. Da mener jeg ikke pruting i basaren i Tanger, men oppdagelsesferd i VestSahara. Ikke skyld på meg for manglende bindestreker og andre tegn, det er rett og slett noe den arabiske tastaturverdenen har bestemt seg for å klare seg uten, så da kan jo ikke jeg være noe dårligere.

De siste turene har jeg takket være reisefølge stort sett bodd på overdådige luksushoteller med både speil på badet og til dels rene laken på sengene. Nåer jeg på egen haand og tilbake der jeg skal være. Første natta torde jeg ikke bruke sengetøyet som fulgte med rommet. Det rørte for mye på seg. Jeg kunne fått et billigere rom, men da hadde i så fall dusjen vært på den andre siden av veien enn rommet var. Etter å ha sett trafikken her har jeg konkludert med at for sikkerhetens skyld bør minst mulig av det jeg trenger være på den andre siden av veien. Det gikk uansett bra.

Inntrykket så langt er at marokkanere er snille og vennlige mennesker som gjerne vil hjelpe. De er bare ikke så flinke til å holde ting ved like, og heller ikke til å vaske seg noe særlig annet enn rett før de skal i moskeen. Fortauene er fulle av juggel som er til salgs, og av søppel, og ofte er det ikke mulig å si hva som er hva. Spisestedene ser stort sett ut til å være en del av et nasjonalt program for aktiv dødshjelp, og det er som sagt trafikkreglene også. Jeg stortrives.

De har milliarder av appelsiner her, så alt jeg visste om Marokko på forhånd var altså riktig. Trenger man noen tusen kattunger, så skal det ikke ta Marokko særlig lang tid å skrape sammen det heller.

Bussturene sørover i landet blir stadig mer anstrengende. Jo nærmere vi kommer "landsdelen" VestSahara, som egentlig er et land som Marokko har okkupert, jo strengere blir politiet. De vinker som regel bussene forbi, med mindre de ser det bleke ansiktet mitt i vinduet. I så fall blåser de i fløyta si, og sjåføren må stoppe, og inn løper det to politisoldater og tar passet mitt og spør om ditt og datt, og da snakker jeg enda mindre fransk enn vanlig, i håp om å slippe billigere unna. De spør om jeg er journalist eller forfatter, for i så fall får jeg ikke reise lenger sør. Så da er jeg så klart ikke det. Foreløpig har jeg hatt minst fem forskjellige yrker. Håper bare de ikke begynner å kikke i bagasjen min og ser at jeg har en bok skrevet av en fyr som heter det samme som meg. Hm.

Jeg har nå kommet meg akkurat så vidt inn i VestSahara likevel. Skal bare ti mil til, til Laayoune, så lover jeg å snu. Der har FN utplassert våpenhvilestyrker, så det er sikkert fint og trygt og kanskje er det til og med mulig å få noe annet å spise enn geitehode og sand også.

Har ikke sett ett eneste hvitt menneske siden jeg forlot flyplassen utenfor Agadir. Enten er jeg på feil sted, eller så satser ikke Marokko så veldig paa utkant-turisme. Eller kanskje de bare ikke satser på okkupasjonsturisme. Det nærmeste jeg kommer hvitinger er når folk trekker på seg Ku Klux Klandraktene sine for å gå ut i den kalde natta og henge på gata og snakke skit med de andre i klanen. Jeg skvatt litt da jeg så dem første gangen, men det er visst sånn det skal være.

De slipper å rydde snø av veiene om vinteren her, men til gjengjeld må de kolonnekjøre med sandskrape flere ganger daglig. Rare greier. Dromedarfareskilt er også litt rart å se, men siden jeg har sett flere dromedarer uten tilsyn i veikantene her enn skilt som advarer mot dem, så er det nok på sin plass.

Sånn. Nå har jeg mistet forstanden av arabisk tastatur. I Tarfaya, av alle steder.

Jaja. Takk for nå, men ikke for alt.

Bjørn

Dit appelsinene gror

2011-04-09T07:55:00.003+02:00

Det er omtrent alt jeg vet om Marokko. At de har appelsiner der. Og sand. Mye sand. Og at de hadde 8 millioner innbyggere i 1956, mens de nå har minst 33 millioner, så appelsiner er åpenbart bra for potensen.

Mye tyder vel på at i løpet av de nærmeste tre ukene skal jeg få hevet kunnskapsnivået mitt om marokkanerne og alt de har å gjøre. Foreløpig har jeg nøyd meg med å finne ut at opptøyene i Nord-Afrika gikk fort over der. Etter at bare en håndfull unge menn hadde satt fyr på seg selv og noen titusener demonstranter hadde bråkt rundt i gatene i de største byene en stund, bestemte kongen seg for å si at greit, de skal få ny grunnlov. Den skal de stemme over i sommer, og i hvert fall frem til da er det antagelig trygt og greit å besøke landet.

Spesielt hvis man holder seg unna den sørlige halvparten av landet. I hvert fall mener Marokko at den delen også er Marokko, men de fleste andre mener det er et eget land, Vest-Sahara, som Marokko har okkupert. Det bor bare en halv million mennesker der, og de har en hel halv kvadratkilometer å boltre seg på, hver. Vi i Norge har til sammenligning bare rundt en femtendedel så mye plass, så jeg tror ikke det skal bli så vanskelig å finne et sted å få tisse i fred og ro deromkring. Det kan derimot bli verre å finne en busk eller et tre å tisse bak. Jeg innbiller meg at det blir mye sand og åpne landskap de neste tre ukene. Jammen flaks at jeg liker sånt.

Skulle gjerne gitt deg flere interessante fakta om Marokko, men siden jeg ikke vet mer, så får jeg komme tilbake til det i senere blogginnlegg.

På denne turen skal jeg og omgivelsene antagelig ta knekken på kameraet mitt. Det henger allerede bare sånn halvveis sammen, og jeg har funnet min neste favoritt, barnebarnet til kameraet jeg har nå. Men ikke si det til kameraet mitt.

Hva mer har skjedd siden sist? Hm. Jo, bildet over, som jeg tok i Tasmania, skal brukes som "bakgrunnsbilde" på en gangbar mynt i Tuvalu! Mynten inngår i en serie, hvor den forrige mynten er her, så jeg antar at "min" mynt ligner litt. Håper bare ikke ørna som skal være i forgrunnen stjeler all oppmerksomheten. Uansett: Rare greier. Veldig rare greier.

Sånn. Da drar jeg. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake! #8D)

Bjørn

PS: Husk å vanne plantene.

På Jaguarekspressen

2011-02-28T17:36:00.006+01:00

Man kan rekke det utroligste i løpet av to uker i Cancun. Særlig hvis man bare tar flyet dit og så reiser bort derfra så fort man bare kan. Det er for øvrig det eneste fornuftige å gjøre.

Et verre turisthelvete enn Cancun har jeg sjelden sett. Hotellprisene ligger himmelhøyt over hva du betaler for langt finere overnatting bare få busstimer unna. Spisesteder og taxisjåfører har justert prisene sine tilsvarende. Strendene er beleiret av hovedsakelig skummelt feite turister som ser på byen som en amerikansk koloni uten koblinger til Mexico utover det rent klimamessige. Store deler av året kan du ikke snu deg uten å se tequila og taco flomme ut av både munn og nese på tullinger som kvelden i forveien har belemret seg selv med en svær tatovering i panna og en nesering som nok ville tatt seg bedre ut på en okse.

Blant attraksjonene i byen kan jeg trekke frem tigrene. De holdes i trange bur og får både tenner og klør trukket ut. Sånn må det være for at turister skal kunne kose halvtrygt med de store kattene. Apropos rovdyr; fordi narkotikabaronene i området kvitter seg med hopetall av lik i havet der, har haiene der lært seg å like mennesker, bokstavelig talt.

Cancun har egentlig fine strender, men det ser man bare rett etter at kraftige orkaner besøker byen. Da kommer de frem, nydelige små bukter omgitt av idylliske bergknauser. Så skjer dessverre det at turistmyndighetene setter alle mann i sving med å kjøre inn tonnevis av sand fra ett eller annet sted hvor den burde vært i stedet. Sanden bruker de til å bygge hundre meter brede strender som er akkurat sånn som de tror late og solhungrige turister vil ha dem.

Så hva er alternativet til å bli en del av problemet som heter Cancun? Vel, det enkleste er å dra til helt andre steder. I desember gjorde jeg nettopp det, og her er bildereferatet fra en ganske vellykket flukt fra Cancun.

Bare to-tre timer sørover ligger Tulum. Dit går det busser med komfort som overgår alt som ruller på norske veier, og når du kommer frem er det til mayatempler som ikke ble designet av Disney og til strender som er ufattelig vakre til tross for at ingen landskapsarkitekter har gjort noe med dem. OG de har drager der! Tulum er altså vel verdt en stopp.

Fortsett fire timer sørover, og du er i grensebyen Chetumal. Selv om det litt ulykksalig døpte Hotel Ucum ligger der, er det et trygt og anstendig sted å stoppe, med både en super dyrehage og et ekte meksikansk småbymiljø.

Derfra reiser du lett inn i Belize. Det er et land som du muligens aldri har hørt om, men som du burde besøke likevel. Du kan reise rimelig med båt rett til øyparadisene i Belize, beliggende rett ved verdens nest største korallrev, eller du kan ta bussen for eksempel til Belize City.

Belize er egentlig ikke en del av Karibien, men det er det ingen som har fortalt til dem som bor der. I Belize går ting i sakte film, folk snakker som om de alle har vært på det samme språkkurset på Jamaica, og de merkeligste ting kan dukke opp uten det minste forvarsel. Hvis noen forteller deg at Belize "er farlig", så har de nok bare feiltolket statistikken litt. Landet har bare tre hundre tusen innbyggere, noe som lett kan føre til for eksempel skremmende høye drapstall per innbygger. Ikke tenk på det. Turister er trygge her.

Særlig trygt er det ute på øyene. Så lenge du ikke snubler i skilpadder eller blir påsvømt av delfiner kommer du nok uskadet tilbake til land igjen. Gå og svøm turer, se på rare dyr og fugler, snakk med lokalbefolkningen. De savner noen å snakke med, nå som amerikanerne knapt har råd til å reise utenlands lenger.

Hvis du ennå ikke er overbevist, så bør nasjonalmottoet til Belize gjøre susen. "Sub Umbra Floreo". "Jeg blomstrer i skyggen". Jeg tuller ikke, det står i flagget deres. Bare sjekk. Og folket lever opp til mottoet. Det er i skyggen under trærne at du finner folk, og hvis noe kan gjøre folk trivelige å ha med å gjøre, så er det vel nettopp det å sitte i skyggen og slappe av.

Når du har fått dosen din med sand og sol kan du reise til en helt annen verden, nemlig Guatemala. Seks timer med buss fra Belize City tar deg til Tikal, kanskje det stedet i verden hvor det er lettest å leke at man er Indiana Jones. Midt i jungelen ligger nemlig en enorm mayaby uten innbyggere. Hvis man ikke regner med jaguarer, nesebjørner, brøleaper, tukaner og papegøyer, da. Dem er det mange av i den bare delvis utgravde byen Tikal.

Vil du leve billig så er Guatemala stedet for deg. Det finnes massevis av steder å besøke og ting å gjøre, og at ikke alt er like profesjonelt lagt opp er bare sjarmerende. I forhold til hva du betaler er tilbudet enormt godt. Bare sørg for å gjøre din egen konservative vurdering av hvor nært du egentlig bør gå når folk ivrig vil vise deg krokodiller, slanger og mye annet rart.

Benytt også anledningen til å la deg fascinere av et folk som går i bunad rett og slett fordi det er de eneste klærne de har. Et bra sted å studere dem på kan være ved å reise sammen med dem, på busser som er så gamle at det ikke er lov til å bruke dem som skolebusser i USA lenger, så de har blitt solgt til Guatemala.

Etter Tikal var det på tide for oss å reise tilbake mot Cancun igjen. For å slippe å faktisk besøke byen dro vi til den gamle mayabyen Chichen Itza, tre timer unna. Kontrasten til Tikal er enorm, selv om stedene i utgangspunktet må ha vært ganske like. Chichen Itza ble nylig kåret til ett av "verdens syv nye underverker", selv om Tikal er flerfoldige ganger mer fortryllende.

Problemet er at kåringen baserte seg på en åpen avstemning på Nettet, og da vinner den kandidaten som har flest besøkende. Chichen Itza blir MYE besøkt. De fleste som drar dit er folk som synes at de må gjøre noe kulturelt etter at de har brukt opp nesten hele ferien sin i Cancun på å kose med tannløse tigre, brenne i solen og forspise seg på bare biff og burger. Dem er det mange nok av til at stedet har utviklet seg til å bli en merkelig blanding av fornøyelsespark, tivoli og historisk minnesmerke. De lokale mayaene kan knapt vente på at 2012 og dommedag skal komme.

Jaja. I hvert fall, bildene fra turen ligger nå ute, så kan du selv vurdere om en Cancun-løs reise til Cancun kanskje kan være noe for deg også. I så fall er det best å dra dit i desember, januar eller februar. Da er det akkurat passe varmt og ingen fare for at orkaner skal komme i veien for opplevelsene dine.

Det var bare det jeg ville si.

En tvilsom fornøyelse

2011-02-02T12:54:00.004+01:00

For å få februar til å gå leser jeg bøker. I dag var turen kommet til "Frifants ferd" av Peter Birger Holte. En koselig reiseskildring fra litt ut på 1900-tallet, antok jeg. I stedet fant jeg bevis på det jeg alltid har sagt, nemlig at det var mye lettere å skrive reisebok før i tiden. Da kunne bare få eller ingen sjekke forfatterens påstander opp mot virkeligheten. Og hvilke påstander!

Utgangspunktet for boken er at forfatteren etter nesten å ha dødd av spanskesyken bestemmer seg for å feire at han fremdeles er i live ved å begi seg ut på en lang sjøreise. En kompis fra Finnmark får ham overtalt til å bli med til Seychellene, blant annet på grunn av de lokale kvinnenes rykte som ikke akkurat utilnærmelige.

Rett etter første verdenskrig var det mange praktiske og formelle begrensninger knyttet til lange reiser, men etter å ha svindlet seg til visum og jukset seg til plass på en fraktebåt kommer de seg avgårde.

Reglene for bagasje var litt andre den gangen. Det ser vi blant annet av at mens båten ligger i England i noen dager for å fylle kull, kjøper de en bil og tar med om bord. "Det kunde være praktisk å ha sitt private kjøretøy for å få sett mest mulig på kortest mulig tid og for å slippe krangel og spetakkel med de lokale drosjekuskene." Bra reisetips!

Første stopp i boka er i Egypt, hvor det tar noen dager å losse og laste i Alexandria, før de skal inn i Suezkanalen. De bruker tiden til å dra inn til Kairo og se på sfinx og pyramider. Allerede her ser vi at fortidens eventyrere ikke nødvendigvis er mer verdensvante enn dagens pakketurister. Han blir kjapt lurt opp på en kamel, fordi "Å gå til fots de få hundre meterne ned til Sfinxen lot seg meget vanskelig gjøre i den løse sanden".

Det går ganske fort sørover. Det meste "er i seg selv ikke av stor interesse", unntatt helt tilfeldige detaljer og små hendelser som Holte velger å konsentrere seg om i cirka to setninger før han raser videre.

De kommer til Zanzibar, hvor det er "bare 250 hvite blant cirka 175 000 svartinger". De gjør tilsynelatende ikke noe særlig der, annet enn å oppdage at de må vente i ukevis på transport videre. Det er "mot-monsun", så for å komme seg til Seychellene må de først dra til India. "Nå, en liten omvei på en 3000 mil kunde jo i og for seg ikke skade noe større".

De bruker ventetiden til å seile over til Dar-Es-Salaam. "Fartøyet var ikke stort. Kanskje en 15-20 tonn, ikke mer." Det er mulig at lesere på midten av 1900-tallet skjønte hvor stor en båt på 15-20 tonn er. Overfarten går langsomt, og det skjer ikke stort. Høydepunktet var antagelig da et par primitive skjønnheter "helt usjenert klædde av seg bare noen få meter fra stedet hvor vi lå til ankers", for å bade.

De gjør ingenting i Dar-Es-Salaam heller, annet enn å få servert noen røverhistorier om de store problemene med løver på togstasjonen, som Holte helt ukritisk bringer videre. Han får også gitt leseren en leksjon i hvordan man gir blanke i lokale lover og regler. "Det er ganske merkelig å se den respekt alle negrene har for en papirlapp bare det er skrevet noe på den." Han har glemt å skaffe seg visum til Mombasa, men viser bare frem et annet papir, og han forteller om en annen fyr som reiste rundt til landsbyer og krevde inn skatt ved å vise frem menyen fra hotellet Kaiser Hof i Dar-Es-Salaam.

Holte bruker et helt avsnitt på å skildre en uke i Bombay, og så drar de til Seychellene. Der blir de tilsynelatende i månedsvis. De leier seg hus i Mahé. Først bor de på en høyde utenfor byen, men etter hvert angrer de seg:

"Det var jo næsten 15 minutters vei fra centrum. Vi måtte nok se til å finne noe nede i byen så vi kunde slippe den lange turen. Oppover gikk det enda an, for da kunde vi ta en riksja [rickshaw, sykkeltaxi], men nedover var det bare sjelden det var en riksja å oppdrive."

Uten engang å bytte avsnitt presterer Holte videre å skrive følgende: "Drivkraften er her som andre steder to-takts neger. Overalt ellers hvor veiene er noenlunde flate, er riksjaene beregnet på å ta to passasjerer. På Seychellene derimot er veien så bratte, eller kanskje negrene så late, at de bare er beregnet på én passasjer. Og skulde man ut på en litt lengere tur, var det alltid to negre. En trakk og en skjøv på bak."

Jeg vet ikke stort om forfatterens omfang, men på bildet fra Sfinxen ser han ikke akkurat ut som noen sylfide.

Problemet med å bo så langt fra byen løses uansett ved at de leier enda et hus, inne i sentrum. Det virker i det hele tatt som om de har mer enn nok av penger å rutte med. Kjøpe bil her, leie hus der, bo på det fineste hotellet som finnes overalt hvor de kommer. Jeg skjønner ikke helt hvordan det norske lesende publikum, relativt fattige og fanget i Norge under krigen i 1944, da boka kom ut, kan identifisere seg med det de leser. Men det er vel nettopp det de kanskje ikke skal gjøre? De skal muligens drømme om andre omgivelser, om frihet og overlegenhet i forhold til andre folkeslag? Hm.

Det skjer ikke stort på Seychellene heller. Før vi i det hele tatt kommer frem til øyene er det bare 30 sider igjen av boka, og de sidene fylles ikke akkurat med reiseopplevelser. Vi får høre om sjøkokosnøtta og noen forviste afrikanske kongelige som er frekke nok til å be om å få bli sekretær for forfatteren. Lista over horrible utsagn om de lokale blir lengre:

"40 prosent av befolkningen dør av alderdomssvakhet, andre 40 prosent dør som spebarn fordi negerkjerringene ikke passer ungene sine."

"Bak hver stol stod en svart tjener som helte vin i glassene våre og saus på de hvite dressene våre."

Og ikke minst, gjennom antydningens kunst i kapitlet "Verdens vakreste - og lettsindigste kvinner" får vi vite at det ble rikelig med sex på forfatteren og finnmarkingen der nede, og det kunne, ikke for å skryte, selvfølgelig blitt mye mer av det.

Så reiser han hjem via Beira og Delagoa i Mozambique, Majunga, Tulear og Morondava på Madagaskar, Djibouti, Marseille, Cannes, Monte Carlo, Gibraltar og Shields. Det tar tre sider.

Til slutt våkner han i Eydehavn og bruker absolutt null tid på å reflektere over hvor han har vært og hva han har gjort.

Jeg tror ikke denne boken ville blitt utgitt i 2011, og det er det mer enn bare én grunn til.

Gamle P-B har forresten begått enda et par bøker. Lurer du på hvordan han skildret tiden sin i Sør-Afrika, kikk på dette blogg-innlegget.

Bildegrimsferd

2011-01-22T19:27:00.003+01:00

Endelig er jeg ferdig med den mest slitsomme delen av pilgrimsferden, nemlig det å gjøre bildene fra turen klare til visning.

Og det mener jeg faktisk. Å gå hundrevis av kilometer kan høres krevende ut, men når alle fasiliteter er supergode og når stien er så lett å følge som Camino de Santiago er, så er det faktisk en enkel sak. Levende bevis på det er alle 70- og 80-åringene du møter underveis, som også er på vei til katedralen i Santiago.

Ta en kikk på bildene her, og se om ikke du også får litt lyst til å finne frem langdistansedyret i deg!

Sant nok, de første dagene gjorde det vondt mange steder:
* Solbrenthet på venstre side, for når man hele tiden går vestover er det der sola treffer.
* Såre munnviker, etter inntak av mye fersk, sprø baguette.
* Tær hvor neglene plutselig falt av fikk hvert sitt såre punkt, for å si det sånn.
* Vond hals, da termostaten i kroppen slet med rask overgang fra nullføre ved frokost til varm sommerdag før lunsj.

Det fine med mange plager er at man ikke kan irritere seg over den samme lidelsen lenge av gangen. Og enda bedre er det at smertene gradvis gir seg, helt til du plutselig etter en lang dags marsj oppdager at ingenting gjør vondt lenger, og at det eneste som hindrer deg i å gå videre er at det har blitt mørkt. Da har kroppen blitt en gåmaskin, og du føler deg som et slags supermenneske. For meg tok det en uke å komme dit, og det var det verdt.

Man trenger uansett ikke å gå hele veien for å bli en godkjent pilgrim. Ti mil til fots er minstekravet, og så kan man selv velge hvor mye mer man går, utifra hva man har tid og lyst til. Hvis du ikke kan gå hele veien, bør du etter min mening i hvert fall velge deg en annen strekning å gå enn de fleste gjør, nemlig de ti siste milene inn til Santiago. Den delen er nemlig mer frustrerende enn egnet til å få deg inn på VIP-lista for Himmelen. Med mindre du synes at den beste turen du kan gå i Norge er søndagstur rundt Sognsvann i Oslo eller over Besseggen midt i fellesferien, da. Her går du nemlig i flokk, og er du som meg gjør det at du fort mest av alt føler deg som en sau.

Den fineste dagen på turen min var den første, over Pyrenéene fra St Jean Pied de Port til Roncesvalles. Vel er det en væravhengig opplevelse, men maken til mektig landskap finner du ingen steder langs resten av ruta. Så kom det noen fine skoger og idylliske elver frem til Pamplona, men derfra og frem til Ponferrada, femti mil senere, fikk jeg stort sett de samme inntrykkene hver eneste dag; åkrer, landsbyer og kirker som er til forveksling like hverandre. Er du heldig og sosialt dyktig finner du interessant selskap å vandre sammen med, og da går det greit. Men hvis ikke bør du helst ha mange synder og hverdagsproblemer å tenke på, eller eventuelt en MP3-spiller fullpakket med godbiter.

De ti milene fra Ponferrada til Sarria vil jeg gjerne anbefale, men på resten av turen kan man kanskje enten unne seg motorisert ferdsel, eller eventuelt finne dagsetapper som går andre veier enn den korteste og mest overfylte offisielle pilgrimsveien.

Ikke misforstå min lille misnøye med oppløpssiden av Camino de Santiago. Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg gikk turen. Jeg møtte mennesker underveis som det var vel verdt å bli kjent med, og jeg fikk sett mye fin natur og mange fine byer og bygninger. Spansk-kunnskapene mine fikk seg et solid løft, og jeg har skjønt mye mer av den spanske kulturen enn jeg gjorde tidligere.

Det aller beste med turen var likevel at det å mestre de lange dagsetappene gjorde at jeg etterhvert og etterpå følte meg sterkere enn på veldig, veldig lenge. I flere år hadde jeg slitt med vonde knær, men i løpet av denne vandringen bygde jeg opp støttemuskulatur som gjør at jeg nå ikke lenger får vondt i knærne av en dags bratt gange eller andre tunge belastninger. Dét alene var verdt innsatsen min på tre drøye uker.

Hvis du har lyst på en langtur til fots kan jeg godt anbefale Camino de Santiago, selv om den ikke er favoritten min blant lange vandringer. Vil du likevel ha mer info om eller tips til denne pilgrimsreisen er det bare å spørre.

Buen camino! #8D)

Bjørn

Slabbedasken reiser igjen

2010-12-12T00:59:00.002+01:00

Nå har jeg vært hjemme i halvannen måned, og bildene fra Camino de Santiago burde vært ute nå. Det er de ikke, og nå skal jeg jammen ut og fly igjen. Se så overrasket krana på badet mitt ble da den fikk høre at jeg skal dra til Cancún uten å gjøre ferdig Spaniabildene mine først:

Hadde jeg fått et par dager til før flyet går, så hadde jeg blitt ferdig. I stedet får vi klare oss med noen kjappe blikk på stien. Fullversjonen kommer antagelig rett over nyttår. Akkurat slik jeg trodde så består bildebunken for en stor del av bilder av åker, skog og kirker. Å ta originale bilder mens man går den stien er ikke lett i det hele tatt. Her er likevel noen av mine forsøk:

Oppstigningen fra fransk side av Pyreneene var den flotteste delen av hele turen, visuelt sett. Litt stusselig at den beste delen er helt i begynnelsen av turen, men da visste jo ikke jeg at det var sånn. I stedet ble dagen i fjellet en voldsom forsmak på det jeg trodde skulle bli en utsiktsfest av en tur. Det ble det ikke, men her og der innimellom var det slett ikke så verst.

På vei ned fra grensefjellene mellom Frankrike og Spania ble jeg møtt av en skikkelig koselig skog. Bare noen dager før jeg gikk over fjellet hadde redningstjenesten vært nødt til å helikopter-evakuere folk ned fra et iskaldt helvete. Noen av dem hadde sikkert planlagt turen sin i årevis. Det var kanskje litt urettferdig at jeg, som ikke hadde planlagt turen i det hele tatt, fikk denne velkomsten.

Midtpartiet på 20-30 mil går over "Meseta"-en, et ganske så flatt land. Der kan man ofte være så uheldig å se riktig mange kilometer med sti foran seg, uten antydning til at det er noe skygge, vann, fin utsikt eller andre forfriskninger å få på veldig lenge. Folk med alle mulige handicap går denne turen. Hvis jeg skulle valgt et alvorlig handicap å gå turen med, tror jeg nok at jeg helst ville vært blind.

En morgen en ukes tid før jeg var fremme kom jeg forbi en gjeng kyr som beitet i et lite skogholt. Noe særlig annet dyreliv kan man ikke regne med å få se. Jeg fikk sett bakparten på noen hjorter og rådyr. Og en rev og noen harer. Og et dusin ekorn og en del husdyr. Det er altså ingen spesielt stor fare for å bli spist opp av ville dyr på denne turen.

På denne turen er det lett å få en overdose kirkekunst. Er man riktig ivrig kan man visstnok gå innom cirka 1800 kirker på de drøyt åtte hundre kilometrene det er å gå. Det er altså i snitt godt under 500 meter mellom kirkene. Gærne katolikker. Men i hvert fall, noen av dem er absolutt verdt å se nærmere på. Jeg likte denne ganske godt. Det er katedralen i Léon.

Det er flere pilgrimer enn pilgrimskulpturer langs ruta, men det er bare så vidt, tror jeg. Han her fikk jeg fotografere utenfor katedralen i Burgos supertidlig en morgen. Himmelen var ganske skummel, og det smittet litt over på den ellers så harmløse metallmannen som tar seg en evig hvil i byen.

Sånn. Det var det jeg rakk å vise frem nå. Om en måneds tid skal du få mer. Da blir det selvfølgelig også nærbilder av insekter, vinrankehøst, eldgamle bruer, spindelvev i soloppgang, en bordellrumpe, graffiti, fjell og daler. Det er bare å forberede seg mentalt, eller eventuelt glede seg.

Frem til da er jeg altså for det meste i Mexico. Eller i Belize. Eller kanskje til og med i Guatemala. Det blir en super avslutning på et over gjennomsnittlig godt reiseår.

God jul, alle sammen!

Bjørn

S Express

2010-10-20T21:19:00.003+02:00

Men i all verden?! Nå har jeg plutselig bare en eneste dag igjen å gå før jeg er fremme! Riktignok forutsetter det at jeg går omtrent en maraton i morgen, men siden jeg har gjort nettopp det de to siste dagene, så tror jeg nok at det skal gå.

En grunn til denne forferdelige farten er kanskje at da kommer jeg frem til Santiago akkurat før det begynner å regne der. Men den viktigste grunnen er en helt annen. Da det var cirka ti mil igjen av turen skjedde det nemlig noe.

Der skogen før var full av ro og sisik, trost og stær, ble det plutselig en helt annen støy som fylte omgivelsene. Ulydene kom fra tjukke tyskere med de lengste og mest fettete hestehalene du kan tenke deg, japanske turgrupper med veldig pratsomme guider, spanjoler som røyker mens de går der og hoster, og hele skoleklasser av tenåringer. Jeg er for så vidt imponert av at de klarer å tvinge skoleungdom til å gå mer enn hundre kilometer, men ikke helt imponert nok til at det gjør det greit at skogen fylles av stemmeskiftevræl.

Stien er også plutselig full av graffiti i diverse former. Veiskilt, steiner, milepæler og gamle hus er mer eller mindre heldekket av hilsener, signaturer og visdomsord, forfattet i både stolthet og desperasjon av stiens mange minstekravsvandrere fra de siste årene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det gjør i hvert fall at jeg går mye fortere enn før, sånn bare for å bli ferdig med det.

På den mer positive siden treffer jeg av og til på folk fra tidligere på turen. Jeg tar igjen noen sånne, av den typen som har tatt buss og jukset litt for å slippe de kjedeligste delene av vandringen og på den måten har kommet foran meg i løypa. De synes også det er hyggelig å treffes igjen, tror jeg. I hvert fall helt til de hører at ikke jeg også har tatt buss. Da blir de litt skremte, virker det som.

Utenom en dag har jeg hatt sol hele veien. Det er jo fint, men det gjør også at jeg hver dag må takle overgangen fra nullføre om morgenen til litt over 20 grader utpå ettermiddagen. Det blir en del svette av det.

Hvis jeg skal mene noe om hvorvidt det å gå denne turen har forandret meg på noen måte, så må det vel først og fremst være på den måten man kan merke hvis man har en fungerende nese.

Og det er greit nok. Turen har vært fin uansett, og nå har jeg et par tusen bilder å sortere før dere får se hvordan det har sett ut i Spania underveis. Det blir nok morsomt.

Bjørn, snart helgen.

Begynnelsen paa slutten

2010-10-18T21:14:00.004+02:00

Jeg tror jammen meg at Einstein hadde rett. Alt ER relativt!

Nå er jeg i Sarria. Byen er full av folk som skal til å begynne på sin pilgrimsgang til Santiago. De begynner her fordi det er såvidt over 100km til Santiago herfra, og det er det man minst må gå for å få det godkjent og få diplom og sånn. Og du verden så nervøse de er. Så langt er det ingen av dem som har gått før, virker det som. Jeg, derimot, har kommet hit etter å ha gått sånn cirka 70 mil, og nå føles det som om jeg er så godt som ferdig. Ti mil går jo fort, har jeg begynt å tenke. Når jeg forteller folk som har angst for timila som står foran dem at jeg har gått fra Frankrike, så ser det ikke ut som om det hjelper så veldig på humøret deres.

Jaja. Verst for dem og bra for meg. Kanskje er det de mange ferskingene som gjør det, men faktum er i hvert fall at det er lenge siden jeg har følt meg så sterk som jeg gjør nå, og det er ikke vondt noen steder i det hele tatt. Eller kanskje gjør det vondt, men nervene har bare gitt opp å melde ifra om det. Jeg går opp og ned bratte fjell uten antydning til smerter i knærne. Det er så fint! Og nei, jeg tror ikke det er et mirakel, eller engang en liten hilsen fra noen gud.

Jeg begynner å bli litt lei av mirakler, nemlig. Det siste jeg hørte om fant sted for bare et par dager siden. Ei amerikansk dame i 50-årene gikk rundt i skogen og hadde så vondt i hælene at hun trodde hun måtte gi seg. Så ba hun til guden sin om hjelp, og ikke mer enn et kvarter senere kom det en gubbe med Fiat kjørende og lot henne sitte på til nærmeste lege. Helt gratis! Tilfeldig, eller bare et utslag av medmenneskelighet? Neppe, i følge damen. Hun insisterte på at dette var et gudsens mirakel, og sånn var det med den saken.

Wi-fi er jeg derimot tilbøyelig til å anse som en dyrebar helligdom. Plutselig et sted langs stien for noen dager siden fant jeg et punkt med MASSE trådløs båndbredde. En time senere hadde jeg masse podcaster på iPoden, og ved hjelp av Verdibørsen, Verden på lørdag, Radiolab, This American Life, Språkteigen og Ukeslutt fra de siste ukene var jeg plutselig løftet over til Galicia.

Men nå er det tomt igjen. :( Og ikke har jeg klart å finne noen grei og økonomisk måte å komme meg hjem igjen på heller. Jeg har IKKE tenkt å gå, selv om det føles som om jeg godt kunne klart det...

Vi snakkes nok.

Lalling i Leon

2010-10-12T08:10:00.003+02:00

Nå har jeg jammen passert 50 mil, så nå er det bare en knapp Jotunheimsti igjen, så er jeg fremme i Santiago! Det har gått fort for seg gjennom Castilla y Leon, fylket jeg er i nå. Det er litt fordi stien går ganske rett frem, fordi den for en stor del går på en gammel romervei (fra Bordeaux til gullgruvene ved Astorga), og litt fordi dette fylket har masse penger og har misforstått fullstendig hva vandrere vil ha, så de har erstattet koselig natursti med flate sykkelstier som er superlette å gå på.

En sjelden gang går stien ikke langs åker eller vei, men gjennom skog, og da føler man seg som en konge eller general som inspiserer troppene. Det er ikke akkurat snakk om urskog, nei. Her står hvert tre pent og pyntelig nøyaktig på rekke og rad. Naturen her er temmet så det holder. Jeg har sett ekorn og hjort og skogmus, og det er alt de har av vilt dyreliv heromkring, tror jeg.

Jeg er fremdeles ikke spesielt sliten. Trikset er muligens at jeg har begynt å med jevne mellomrom drikke Cola og så skynde meg å spise en Mentos eller tre. Hvis du ikke har sett video av den kombinasjonen ennå, så anbefaler jeg å søke på +Cola +Mentos på YouTube. Det frigjør store mengder energi på veldig kort tid.

Det var fullt på herberget i landsbyen Ledigos. Det syntes jeg var litt artig.

Saann halvveis

2010-10-07T21:30:00.003+02:00

Jeg er så godt som halvferdig med gåingen! I hvert fall skal jeg være det før jeg blogger igjen. Det er jammen ikke verst, prøver jeg å oppmuntre føttene mine med. De sutrer litt likevel, men jeg tror det skal gå bra. Det gjør bare vondt overalt, så jeg slipper å ha på Compeed noe spesielt sted.

Jeg er i Catrojeriz, som muligens også er en av kattene i Cats. Det er mye katter her, i hvert fall. Jeg torde ikke å stoppe i forrige landsby, Hontanas. For det første fordi de ikke kan stave Montañas, og for det andre fordi han som driver herberget og lager mat der heter Victorino, og han er en litt skummel fyr. Han kan drikke en hel liter vin rett fra mugga uten å stoppe for å puste. Og han gjør det visstnok så ofte at man skal være litt forsiktig med hva man spiser i restauranten hans.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har sett enda flere åkrer siden sist. Og en del kirker. Noen av dem går jeg inn i også. Der er det som regel tomt, men av og til er det masse gamle damer der. De er frivillige og de pusser og gnikker og gnur på sølvlysestaker og glassmalerier med en iver som bare kan matches av min egen fra den gangen jeg jobbet på tivoli og hadde ansvaret for at radiobilene fremstod som skinnende rene. Skal tro hvordan det går med kristendommen her i landet når de damene dør? Tror det blir ganske støvete i kirkene, i hvert fall. Håper prestene ikke har astma.

Jaja. Nå er det leggetid her i klosteret. Vi skal bare si hundre Ave Maria-er først.

Bjørn

Pilgrimsgrums

2010-10-05T19:44:00.003+02:00

Nå har jeg kommet meg til Agés, og det tok 8 dager. Det er bare 540 kilometer igjen, så da har jeg gjort unna godt over en fjerdedel av jobben. Sikkert litt fordi det ikke har regnet, men det HAR blåst. Internett blåste helt bort i hele området i to dager. Selv merket jeg ikke så mye til det. Ikke annet enn at jeg fikk pusten blåst helt ut av meg et par ganger. Og så var det riktig nok noen små koreaner-pilgrimer som fløy forbi i feil retning, når jeg tenker meg om. Motvind, ja. Men det går fremover for meg, i hvert fall.

I går stoppet jeg litt tidlig, for jeg var helt nødt, for jeg fant et motell som heter El Chocolatero. Og ja, de hadde mye greier med sjokolade på menyen. Dette var på et ganske lite sted. De eneste som stopper der er jeg og trailersjåfører, tror jeg. Derfor består hele stedet av gjestgiveriet El Chocolatero, en butikk som er inne i stua til en gammel gubbe (man må banke på før man går inn), ei lita kirke og en go-go-bar med ekte neon-naken-dame-lys utenfor. Rare greier.

Natta før det stoppet jeg i Azofra, hvor nå det er hen. Der ofret jeg en tånegl, rett av. Heldigvis var det et økologisk vandrerhjem hvor de driver med kildesortering, så jeg fikk plassert kroppsdelen min helt korrekt i kurven for biologisk avfall. Håper den blir biodiesel.

Dagens pep-talk/råd sett i graffitiform langs Camino de Sadomasochistiago: "Smerten er uunngåelig, men lidelsen er valgfri!"

Mon det.

I morgen går jeg til Burgos, og deretter ser det litt regnfullt ut fremover. Spørs hva jeg gjør da. Men foreløpig er alt bare fryd og gammen, altså!

Bjørn

666 kilometer fra Santiago

2010-10-01T21:20:00.003+02:00

Du vet det har vært en hard uke når den dagen du løp halvmaraton i ettertid fremstår som den slappeste dagen den uka. Ojojoj. I dag ble det 46 kilometer spansk landevei og skogssti. Så nå har jeg gjort unna 17 prosent av hele stien, hurra!

I kveld bor jeg på et herberge som er ganske enkelt, bortsett fra at de har Internett og kjøleskap. Jeg fikk den siste senga i huset (kom frem litt sent, mest pga at det tar store deler av dagen å gå to dagsmarsjer), og den står oppe på loftet. Det er så klart et stort minus at det er mange trapper å gå opp, men på den positive siden kan jeg jo trekke frem at taket tydeligvis er så tynt at det går helt fint å bruke GPS-en min der. Innendørs. Og nei, det er ingen vinduer der.

Har ikke så mye nytt å melde, egentlig. Det er grenser for hvor mye man kan si om et landskap fullt av åkrer og vinranker. Tror jeg, da. Noen av dere kan forresten angre på at dere ikke ble med. Jeg gikk forbi en stor vinprodusent i dag, hvor stien går rett gjennom vingården deres. Med jevne mellomrom langs stien finner man kraner hvor man kan hente seg rent drikkevann. Det kan man hos den vinprodusenten også, men i tillegg har de en vinfontene som alle pilgrimer står fritt til å forsyne seg fra. Jeg antar at det ikke er 1950-årgangen de tapper av, akkurat, men det virket som om de fleste pilgrimer tar seg en god del slurker der.

Jaja. Og i morgen skal jeg gå til Logroño. Det er bare 28 km dit! Hurra! #8D)

Husk å fyre i peisen og kle godt på dere når dere skal ut. Det slipper nemlig jeg.

Bjørn

Strevesti

2010-09-30T10:59:00.003+02:00

Nå har jeg gått i to dager, og i løpet av den tiden har jeg rukket tre dagsmarsjer. Jeg er nok litt sliten, men det er mest fordi jeg vet at jeg antagelig har enda cirka 25 sånne dager foran meg. Jaja.

Strevet startet for så vidt allerede på Gardermoen. Ble stående et par timer på asfalten mens vi ventet på at en streik i Frankrike skulle gå over. De streiket på grunn av pensjonsreformer, så det er altså ikke bare på jobb at jeg plages med sånt!

Jeg brukte flyturen til å lese i Norwegian-bladet. Der stod det som vanlig ikke stort, men jeg likte kronikken "Ferieavvikling" som var signert av en avbildet Guri Heftye. Hun er jo en mandig blondine, men jeg stusset likevel over setningene: "Ved sengetid er den der! Flåtten! Det viser seg at den har bitt seg fast i høyre testikkel! Med pinsett drar jeg ut faenskapet, men brodden sitter igjen." Jeg tror kanskje at noen har forvekslet Guri Heftye med en Geelmuyden eller noe, men jeg er jammen ikke sikker.

Uansett, etter å ha flydd over skyer bare avbrutt av fabrikkpiper i solnedgang i Ruhr et sted kom jeg frem, og landet klokka 10:20. Klokka 10:45 satt jeg på flybussen inn til Bordeaux, klokka 12:17 satt jeg på toget til Bayonne, klokka 14:19 byttet jeg tog i Bayonne, og klokka 16:30 var jeg fremme i St Jean Pied de Port. Og der begynner stien jeg går.

Første dag over Pyreneene var superfin. 37 kilometer fløy avsted med masse utsikt og knær som nesten ikke bråkte. Ikke verst, dagen etter en halvmaraton i Oslo. (På under 1:49, som man jo må være fornøyd med.) Ble 250 fotografier av fjellovergangen, noe som gjorde meg litt bekymret for om jeg har med nok minnepinne. Heldigvis var dag 2 (enda 39 kilometer) mye kjedeligere, så dette går nok bra.

Jeg går nok litt lengre dagsetapper enn de fleste, blant annet fordi jeg tar avstikkere for å plukke geocacher her og der. Og det skal de ha, de lager vanskelige cacher her! I går var det en jeg ikke fant, til og med. Den hadde terrengvanskelighetsgrad 4, men jeg er ganske sikker på at den er oppe og lukter på 5. Det manglet i hvert fall ikke på tornekratt, rustne piggtrådgjerder og koordinater som egentlig lå midt i et fall ned fra et ganske voldsomt stup. Jeg gav meg før blodtapet ble for stort, for jeg hadde noen kilometer igjen å gå før jeg var fremme i Pamplona.

I dag har jeg vært turist litt og gått rundt i Pamplona. Kunne nok hett Pantelåna, for det ser ut som et mye rikere sted enn det er. Jeg startet dagen med å gå i katedralen, som selv pilgrimer må betale et par euro for å få se. Jeg var der da de skulle åpne, men det kom ingen. På et skilt stod det åpningstider og "In an exceptional way these schedules will be able to be modified for reasons of worship", så jeg øynet muligheten for å få se noe helt eksepsjonelt, ja. Dessverre var det bare en dame som hadde forsovet seg, og det så ikke ut som om det var så veldig uvanlig, akkurat.

Da jeg kom hit i går var det meste av byen stengt på grunn av generalstreik. Inkludert overnattingssteder. Pilgrimsherberget var åpent, men fullt, fordi amerikansk ungdom som antagelig tror at de burde ha lest Hemingway kommer hit i stedet, og for å få billig husvære sier de at de skal gå pilgrimstur. Hah! Særlig. Uansett, jeg spurte meg for via tre barer, og til slutt ordnet det seg. Jeg fikk nøklene til et pensjonat som var stengt pga streik, jeg måtte bare passe på å snike meg inn uten at noen streikevakter så meg.

I dag er byen full av ansatte som står og skraper bort GENERALSTREIK-klistremerker fra alle butikkvinduene i byen. De ser misfornøyde ut med oppgaven, men det må jo ha vært de selv som klistret dem på?

Jaja. Nå skal jeg ut og gå igjen. Skal prøve å rekke frem til Logroño innen søndag, for da begynner det visst å regne her i nærheten. Det er en stor nok by til at de kanskje har Kentucky Fried Chicken der, og da har i hvert fall jeg noe å gjøre innendørs frem til det slutter å regne.

Habra så lenge!

Bjørn

Shimlalaya Express

2010-09-09T23:46:00.003+02:00

Sånn. Da var enda en runde Indiabilder ferdig, bare se her. Etter å ha blitt både stekt og kokt grundig i Rajastan i de to første ukene av reisen i India i april, var det på tide å reise opp i fjellene og sette seg til kjøling. Det gjorde jeg via en av de mest falleferdige og skitne hovedbussterminalene jeg vet om, Kashmiri Gate i New Delhi. Der bør man virkelig passe på vettet sitt, ellers er det fort gjort å miste det.

Det gikk heldigvis bra, og fem timer senere var jeg i Chandigarh, kanskje den eneste velorganiserte byen i India. Selv jeg kan se ut som en maur på tilstrekkelig lang avstand. Indere, derimot, de kan se ut som maur samme hvor nært dem du går. De har en egen evne til å myldre og kravle og krype og lage et tilsynelatende kaos som likevel merkelig nok på sett og vis fungerer. Og hvis du irriterer dem tisser de på deg, akkurat slik maur gjør. Lukten i de store byene tyder i hvert fall på det. Bare ikke i Chandi.

I Chandigarh er det nemlig orden på saker og ting, fordi byen ble planlagt og designet av den franske arkitekten Le Corbusier, som et annet Brasilia. Selv søplet i byen har de bygd en park av. Det er nesten som en dorullsnisse-variant av Vigelandsanlegget som har blitt resultatet av at 50 mann har jobbet i 20 år med å omforme knuste tallerkener, doer, stikkontakter og ledningsstumper. Rykter vil ha det til at det er Indias nest mest besøkte turistattraksjon, etter Taj Mahal. Det er litt vanskelig å tro, men på den annen side; hvilke andre indiske turistattraksjoner enn Taj Mahal kan du ramse opp?

Uansett reiste jeg ganske raskt videre opp til fjellene. Shimla var målet. Litt fordi det høres så flott ut, og litt fordi de deler ut "Hill Sickness Bags" på bussen dit. Dermed har jeg nå en enda finere spyposesamling enn jeg hadde før!

Det er vanskelig å være helt forberedt på det å ankomme Shimla. Det ligner trolig ikke så veldig på noe du har sett før. Byen ligger på en small fjellrygg som akkurat har plass til en vei på toppen og bygninger på inntil én side av veien av gangen. Det meste av bebyggelsen ligger strødd utover de voldsomt bratte fjellsidene. Mange steder ser det ut som om byen er full av skyskrapere som har det merkelige trekket at de har forskjellig arkitektur i hver etasje. Når man ser mer grundig etter, oppdager man at det bare er veldig bratt og at etasjene egentlig bare er en masse hus som ligger tett i tett plassert på hver sin høyde.

Jeg tror at jeg aldri har sett en så stor by med så mange hus og så få gater. Det går bare ikke å plassere inn gater i store deler av terrenget Shimla klemmer seg inn på. Og i denne byen er det massevis av rare ting å se, inkludert ekte fjellaper. For ytterligere detaljer refererer jeg til de nye bildene jeg har lagt ut.

Nå er jeg ferdig med India, og dermed er alt klart for neste prosjekt. Det er å løpe halvmaraton den 26. september. Som jeg kanskje ikke er helt i form til, men som likevel er greit nok, haddet det bare ikke vært for neste post på programmet etter det igjen. Den 27. oktober, klokka 6 om morgenen etter halvmaraton, skal jeg nemlig rekke flyet til Bordeaux, sånn at jeg kan bruke de neste ukene på å gå nesten 80 mil på pilgrimsvei fra Frankrike til Santiago de Compostela på Spanias vestkyst...

Noen ganger skjønner jeg ikke engang selv hva jeg tenker på. Men sånn har det nå blitt, og det har pleid å gå bra før. Det gjør det sikkert denne gangen også.

Habra så lenge. #8D)

Bjørn

Indian Summer

2010-08-15T21:26:00.003+02:00

Som jeg kanskje husker, så dro jeg til India en tur i april. Nå har jeg endelig bestemt meg for å jobbe litt med haugen av bilder jeg fikk med meg hjem derfra. Jeg tok bare to bilder pr million innbyggere i landet, men det er likevel litt av en sjau å jobbe seg gjennom det! For å oppmuntre meg selv litt har jeg delt galskapen opp i to avdelinger, og nå er den første klar. Hurra. Bare se her.

Bildene er greie, de, men jeg gjorde nok ikke så mange nye oppdagelser. Det nærmeste jeg kom noe sånt var kanskje da jeg under transport fikk et glimt av "Anu's Rear Parts Repair Shop", men jeg rakk heldigvis ikke å få tatt noen bilder av hva de enn driver med der inne.

Billigste billett til India går som regel til New Delhi, og når man først er der reiser man typisk fort videre til Agra. Agra er ikke noe fint, det heller, men det har i hvert fall trekkplasteret Taj Mahal. Der bør jo en bereist person ha vært, og nå har jeg vært der. Det var helt greit, men det beste var å gå rundt og se alt det andre rare som ligger rundt der.

Vegg-i-vegg med Taj Mahal, men inngangsmessig langt unna, ligger et hindutempel som tydeligvis var det store in-stedet for likbrenning der i byen. Inderne er ikke mer sjenerte for å vise sin måte å ta avskjed med de døde på enn vi er, så det fikk jeg sett ganske nøye på. Da det etter hvert kom til flere mennesker for å se på meg enn for å se på likferden, ble det likevel litt pinlig, og jeg dro videre.

Neste obligatoriske stopp var Jaipur, som er nok en kaotisk og skitten storby bebodd av flere millioner mennesker for mange. Igjen gikk jeg bare rundt og kikket storøyd på det hele. Mest på moderne elendighet, men også på noe antikk storhet. Inderne kunne en gang i tiden det der med å bygge palasser. Ett av dem viste seg å være en kino med interiør fra 1950-tallet. Det så ut til at folk nesten mest gikk dit fordi det var klimaanlegg der. Det var ganske så kjølig, men de innfødte holdt varmen ved å snakke i mobiltelefon, la ungene løpe fritt rundt og le høyt og hjertelig hver gang det var voldsscener. De holder også på tradisjonen med pause midt i filmen sånn at folk kunne gå ut og varme seg og kjøpe mer popcorn.

Om byen Jaipur ikke har så mye å by på, så trenger man ikke dra langt derfra for å finne storslagne greier. Rett utenfor byen ligger Amber, et gedigent festningsanlegg som strekker seg over flere fjell og høyder, så det nesten ser ut som om man har kommet til Den kinesiske mur. Det var jeg slett ikke forberedt på, og det var utrolig morsomt å få seg en sånn overraskelse bare ut av en liten tur med rickshaw.

Nå hadde jeg fått nok av kultur og trengte sårt litt natur. Det fant jeg i Ranthambhore nasjonalpark ved den lille byen Sawai Madhopur. Dit drar man for å finne en tiger eller to, og å komme seg dit fra Jaipur gjør man greit med tog. Jeg reiste på gærningklasse. Heldigvis ligger stedet ikke så langt fra Jaipur, så damen på setet tvert imot rakk bare å begrave meg opp til knærne i peanøttskall før jeg var fremme og kunne gå av.

Til tross for de minst entusiastiske guidene jeg noensinne har vært ute for så fant vi faktisk både tiger og leopard. Det var da også alt de brydde seg om. Landskapet der er superfint og det er massevis av vakre fugler og grasiøse hjorter der, men parkvokterne var fullstendig blinde for sånt. På den andre siden, hvis jeg hadde vært turleder i en skog hvor jeg selv ikke befant meg på toppen av næringspyramiden, så hadde kanskje ikke jeg heller snudd meg to ganger etter kråker og prestekrager.

Men i hvert fall. Nå ligger bildene der, og snart kommer det flere!

Fortsatt god sommer.

Bjørn

Kort epos fra Kypros

2010-06-29T16:05:00.003+02:00

Nå har jeg vært en tur i Syden, men det gikk bra likevel. Timingen var det ingenting å si på. Akkurat da en utgave av Dagbladet hvor jeg ble fremstilt som en slask av en livsnyter i denne artikkelen ble lagt ut for salg, satte jeg meg på flyet til Larnaca, og der ble jeg frem til godt etter at den saken var ute av verden igjen.

Ikke at det var en så veldig pinlig sak, altså. Når det eneste som er feil med artikkelen er at jeg er mye mindre bleik i virkeligheten enn på bildet i avisen, da skal man ikke klage.

Jeg klager ikke på Kypros heller. Det går fint an å bruke en uke der til å se på et litt rart land.

Det rareste er selvfølgelig at øya på sett og vis er et krigsområde. Tyrkia okkuperer den nordlige tredelen av øya, og det er mange kontrollposter og soldater å se nesten hvor man enn beveger seg.

Som turist er det ikke noe stort problem. Det er bare litt rart når man går opp en gate i hovedstaden på øya. Plutselig kommer man til en uniform som vil se pass og som sier "Ja, du vet vel at Tyrkia okkuperer deler av øya vår?" før man får gå videre. Hundre meter med piggtråd og minelagte skjeletter av hus bortenfor er det tyrkisk grensekontroll med stempel og skjema og greier, og vips er ingenting av skilter og samtaler på gresk lenger.

Utenom det var det stort sett umulig å tro noe annet enn at jeg var i Hellas. Det var gamle kirker, hvitt og blått, oliventrær, hvithårede gamle koner i svarte klær, matematiske tegn og gamle og nye ruiner hvor enn jeg snudde meg.

Det ble ganske mange mil gåing av det også. Med GPS i hånden fant jeg mer enn tyve skjulte skatter på øya, uten å overrumple altfor mange slanger og edderkopper mens jeg følte meg rundt med hånden i mørke hulrom i naturen. Det var en svett opplevelse, heldigvis mest fordi det var så varmt.

Blant gledelige overraskelser kan jeg nevne det at jeg ikke som fryktet havnet i syndens pøl (Ayia Napa), at det var en saltsjø med flamingoer i gangavstand fra hotellet i Larnaca, at det var basseng på taket og at jeg ikke ble det minste solbrent.

Men vil jeg anbefale noen å reise dit?

Næh. Ikke egentlig. Men kanskje det kommer noen bilder derfra etter hvert. Vi får se. Først skal jeg jobbe i hele juli med både Storebrand og bilder fra India.

Habra!

Bjørn

Petra og Petra dag for dag

2010-06-19T14:57:00.002+02:00

Ojojoj! Nå er jeg snart ajour med bildene mine! Bunken fra Jordan er i hvert fall ferdig, så den kan du kikke på så mye du vil.

Turen til Jordan ble nesten bare Petra. Jeg var der i februar, og det viste seg at det er en spesielt fin måned å besøke Jordan for dem som liker å lage snømann. Planen var å kikke mye på sanddyner og skorpioner, men på grunn av snø og uvær var veiene til der de befinner seg stengte. Så i stedet ble det et dypdykk i Petra og et par ikke-akkurat-drømmedager i Aqaba. Altså like øst for minefeltet langs grensen mot Israel. Alt i alt ble det en fin tur likevel.

Det tar bare drøyt 10 timer å komme seg fra kjøkkenbenken i Oslo til Petras porter. Flytiden er 5-6 timer, og vel fremme er det bare to taxitimer til herligheten. Timene på flyet kan riktig nok føles som mange fler, særlig hvis man som jeg kommer i skade for å dele fly med nitti middelaldrende, overparfymerte sminkeselgere med to-fem vin innabords på firmatur. Det går nok bra, men det kan være en fordel å ha på susp.

Selv om Saudi-Arabia er like i nærheten kan man vel ikke si at Jordan er noe Mekka for noe som helst, og da aller minst for turisme. Hverken ved ankomst eller avgang så jeg så mye som ett eneste annet fly på Aqaba International Airport enn SAS-maskinene jeg reiste med. Turistene de får kommer stort sett som turgrupper i buss på dagstur fra badebyene i Egypt. Det er en lang tur, så de rekker stort sett bare å komme frem godt utpå dagen, raskt se et par templer, og så må de kjøre hjemover igjen. Det var deilig å ha mye bedre tid enn det.

Det som ikke var så deilig var hotellfrokostene. I mangel på gjester og forståelse av hva og hvordan man bør spise, og sikkert på grunn av et overskudd av arbeidskraft til oppvask-oppgaver, kom morgenmaten typisk på bordet i form av mystiske gjenstander dandert utover 15-20 små tallerkener, uten at det gjorde noe av det spesielt spiselig. Redningen kan fort bli frokostblanding, men vit at melka du får til å helle på corn flakes-en din antagelig er kokvarm. Jaja.

Heldigvis var det ikke maten jeg dro til Jordan for å oppleve, men fjellene som gjemmer skatten Petra. For beretningen om det får jeg bare henvise til bildetekstene i galleriet jeg herved legger ut. Kortversjonen er at det var fint der, og man bør absolutt bruke i hvert fall 2-3 dager på opplevelsen.

Og ellers, da? Jo, nå har museet på Hå Gamle kirkegård kommet i gang med utstillingen Samlaren. De inviterte meg til åpningen, og det var jo hyggelig. Litt rart at de åpnet 12. juni, mens invitasjonen dumpet ned i min postkasse først den 15. juni, men det var sikkert godt ment. #8D)

Ved et kosmisk sammentreff ble samtidig resultatet av kåringen av årets Wikipedia-bilde klart. Jeg vant ikke! Men iguanen min kom på en delt tiendeplass, og det er jeg godt fornøyd med. Tusen takk til Charlie, som jeg ikke kunne klart dette uten. Håper du har det bra i Dyreparken/forbedringsanstalten i Kristiansand.

Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal dra på restplasstur et sted, eller om jeg skal lære meg noe nytt og jobbe med Indiabilder frem til neste tøffe jobbmåned, nærmere bestemt juli. Vi får se.

Bjørn

Pixler fra sør

2010-05-09T20:28:00.003+02:00

Sånn. Bare et halvt år etter at jeg kom hjem fra Mosambik er bildene fra turen klare for at ditt falkeblikk skal kunne granske dem. Det skulle ikke ha tatt så lang tid, men det ble nå sånn. Og i mellomtiden har jeg besøkt Jordan og India ganske grundig, så nå har jeg skaffet meg to nye fjell med bildefiler å jobbe med. Jammen flaks at bilderedigering ikke er det verste jeg vet.

Jeg reiste mer hastig enn jeg pleier, fordi jeg valgte å bli med på en (ikke så veldig) organisert overland-tur, med en spesialbygd røff truck og et par plattføtte, velfødde, innfødte guider. De likte ikke noe særlig å bevege seg til fots, men jeg fikk sneket meg unna skrekkveldet deres nå og da.

Vi begynte med å kjøre fra Johannesburg og inn i Swaziland, som ligger klemt inn mellom Sør-Afrika og Mosambik. Der bodde vi i Hlane nasjonalpark, som er kjent for sine mange rovdyr. Vi var visstnok likevel trygge der, for campen vår var omringet av et elektrisk gjerde. Litt rart, siden stedet ikke hadde antydning til elektrisitet. Men det gikk bra likevel. Og sammenlignet med at 120 politifolk ble drept i Johannesburg i løpet av 2009, så var det jo ikke farlig i det hele tatt.

Jeg skal ikke si noe om dyrene jeg fant der, kikk heller på bildene.

Så var det inn i Mosambik, som var helt andre boller. Eller kanskje det er mer riktig å si at det var bare bollesmuler? Mye rart å se var det i hvert fall. I Maputo driver de og bygger en gigantisk fotballstadion (for penger lånt fra Kina) til bruk rundt fotball-VM. Skal bli spennende å se hvilket tiår den blir ferdig. I Mozambique er det mange arbeidsledige, for de ser ut til å basere seg på at tiden skal jobbe for dem i stedet for at ansatte skal gjøre det. På militærflyplassen utenfor hovedstaden, for eksempel, der har de klart å kamuflere massevis av fly og helikoptre bare ved å sette dem på rullebanen og så la gress og busker vokse seg rundt dem.

På bensinstasjonene var det heller ikke mye arbeid som ble utført. Det jobbet folk der, men de hadde ikke stort å selge. På en god dag hadde de bensin, men ellers var det bare yoghurt, gammelt brød, motorolje og såpe i hyllene der. Ikke så rart, når bensinstasjonene stort sett heter PetrolMoc. "To mock" betyr jo å etterligne. På utsiden så de ut som vanlige bensinstasjoner, men inni var det litt skralt, altså.

Mosambik er stort og veiene der elendige, så selv med en drøy uke i landet å ta av, var det ikke mulig å komme lenger enn cirka kvartveis opp langs kysten. Vi campet på strender og spiste mat vi hadde med fra Sør-Afrika. Utvalget av varer i Mozambique er ikke så voldsomt, så om man vil leve av det man får tak i der, blir det stort sett banan og mango til frokost og barracuda til lunsj og middag hver eneste dag. Hvis man ikke selv blir til et krokodillemåltid, da. Det kan jo også skje.

Alt i alt synes jeg Mosambik var et trivelig land å besøke, men jeg tror nok at hvis du er typen som liker et minimum av komfort og forutsigbarhet, så kan du fint vente 5-10 år med å reise dit. Det er fint der, men tungvint å komme seg rundt. Pluss at de av og til får besøk av sykloner som kan gjøre at ting helt opp til størrelsen av en liten by plutselig ikke er der lenger.

Retur til Johannesburg gikk via noen safaridager i Krugerparken i Sør-Afrika. Det kan nesten ikke bli annet enn vellykket, med mindre man reiser dit for å shoppe og gå på fjellturer. Et vennlig, savannelignende landskap venter på deg, hvor det går lettkjørte veier på kryss og tvers blant et utall dyrearter. Jeg ble i hvert fall fornøyd, og jeg kan anbefale en tur innom Moholoholo-senteret hvor du kan få nærkontakt med dyr som trenger medisinsk pleie og/eller psykolog. Bare sørg for at leken med neshornbabyen ikke blir for voldsom.

Så går vi over til mindre tykkhudet stoff av den mer hjemlige sorten.

Det er sikkert mange av dere som skal til Hå i Rogaland på ferie i sommer. Eh... Vel, i hvert fall, hvis noen skal det, så kan dere jo ta turen innom den gamle prestegården på Hå. Der kan dere nemlig fra 12. juni til 29. august få oppleve en utstilling som inneholder vesentlige deler av spyposesamlingen min. Dette er en sjelden anledning, så grip sjansen! (http://www.hagamleprestegard.no/)

I tillegg kan det godt hende at jeg snart blir hengt ut i Dagbladet snart som en fyr med uvanlig sære arbeidsvaner og en reiselyst som grenser til vanvidd. Men det er det for så vidt bare fint om dere ikke får med dere.

Nå drar jeg en tur til Jordan-bildene mine. Habra så lenge!

Bjørn

Veien til Agra, Jaisalmer og Bikaner

2010-03-31T23:42:00.002+02:00

Jeg er i ferd med å bryte et løfte grundig.

En gang mot slutten av forrige årtusen lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle dra tilbake til New Delhi, men nå er jeg jammen straks på vei til Rajastan igjen. Og jeg vet ikke engang hva jeg skal dit for! Turkish Airlines lokket og lurte med en billig billett, og jeg bet på. Ja, ja. Det kunne vært verre. Tror jeg.

Sist jeg var der var det mest forholdene på flyplassen som gjorde at jeg dømte New Delhi nord og ned og fikk meg til å dra videre til Kathmandu i stedet. Riktignok var jeg bare en uslepen diamant av en reisende den gangen, så det skulle ikke så mye til for å vippe meg av pinnen.

Ta toalettene, for eksempel. Det var første gang i mitt liv at jeg måtte bruke en do hvor det ikke var dør foran avlukket. Men må man, så må man, og jeg måtte. Urutinert som jeg var, så hadde jeg ikke med eget dopapir. Jeg fikk litt panikk da jeg skulle tørke, og det ikke var noe å tørke seg med. Men da var det at dette med manglende dør plutselig var nesten praktisk. For man kunne bare knipse, så kom det en mann løpende med en dorull, og han solgte dopapir for én rupi pr tørk. Blodpris, tatt i betraktning at en hel dorull kostet 8 rupi i butikken, men jeg fikk uansett både som fortjent og det jeg trengte.

På veggen der husker jeg at det hang et sånt bursdagskort som spiller en melodi når man åpner det. Dette kortet spilte temaet fra Lambada. Seks sekunder langt, om og om igjen. Det passet i grunnen fint, for de færreste var innom toalettene i mer enn seks sekunder. For selv om det jobbet tre karer på heltid der med å bytte batterier i kortet og å vaske og polere speilene og vasken, så tror jeg aldri noen med desinfiserende midler og svaber noensinne kom i nærheten av selve doene.

Det jobbet hundrevis av folk på flyplassen, men ingen så ut til å gjøre noe spesielt. De bare gikk rundt og så molefonkne ut. Rett som det var kom de bort til meg og sa "Don't worry, sahib Torrissen". Det gjorde meg virkelig bekymret, for jeg skjønte hverken hvorfor de visste hva jeg het eller hvorfor jeg ikke burde bekymre meg. Antok de at jeg var engstelig for at jeg snart skulle opp i luftrom kontrollert av indiske flygeledere? Det fant jeg aldri ut.

Og så var maten fæl. Golden Fried Chicken smakte fisk. På en veldig lite røykalaks-måte. Det var mer litt sånn lutefisk, i grunnen.

Heldigvis er alt der sikkert i sin skjønneste orden nå. Det siste jeg gjorde før jeg dro derfra sist, var nemlig å legge åtte tettskrevne sider med mine forslag til forbedringer ned i en forslagskasse som hang på veggen i avgangshallen.

På veien til New Delhi får jeg anledning til å bruke en kveld og en formiddag på å gjenoppdage Istanbul. Det er prisen man betaler for å få en billett tur/retur India som koster omtrent det samme som å reise tur/retur Brønnøysund med fly.

Jeg gleder meg til en alternativ og utvidet påskefeiring i hinduland, selv om dette muligens blir en i overkant het opplevelse. Mye mer om det, og hvordan jeg overlever det, når jeg faktisk er der. Om kun få dager. Hurra!

Mellom himmel og jord

2010-02-16T00:10:00.004+01:00

Tiden har sannelig løpt fort siden jeg kom tilbake fra Afrika i desember. Litt jobbing, julefeiring, mye snakk om hvor kaldt det er og en hel del sjokoladespising med påfølgende tannpussing med Jordan i Jordan har krevd sitt, men nå er endelig første bunke bilder fra turen trygt plassert på Internetten.

Klikker du deg gjennom bildeserien får du være med på en afrikansk matteprøve, du får se at jeg går meg nesten så vill at jeg må reddes og dø av skam, det blir et gjensyn med alles gamle favoritt, Falkor, og du får ved selvsyn konstatert at også i Afrika kan det snø godt midt på sommeren. Ja, og så har selvfølgelig som vanlig noen artige insekter sneket seg med.

Kanskje skriver jeg noen historier fra denne turen senere, men kortversjonen er i hvert fall at fjellene i det sørlige Afrika er veldig verdt et besøk.

Så var det bare bildene fra Mozambique og Midt-Østen igjen å gjøre noe med. Jammen godt at jeg har fri i februar og ikke er spesielt OL-interessert.

Bjørn

Nordland Bjørn and the Last Crusade

2010-01-29T20:35:00.004+01:00

I serien "Bjørn drar til varme steder og fryser rumpa av seg" har turen kommet til Jordan, Midt-Østens smørøye. Hva? Nei. "Smørje" står det visst. Det leser jeg i hvert fall ut av ansiktsuttrykkene til de fleste som jeg de siste par dagene har fortalt om mine forestående reiseplaner til. På jobb fikk jeg bare beskjed om å dokumentere ekstra godt hva jeg egentlig har drevet med i det siste, så noen andre kan overta, i tilfelle det, eh..., blir nødvendig.

Dem om det. Selv er jeg helt sikker på at dette går bra. Det eneste som bekymrer meg litt er at det kan se ut til at jeg må tilbringe noe tid på et femstjerners hotell. Det kan jeg ikke akkurat si at jeg er mentalt klar for. Tenk om det er myke madrasser der?! Og hva om de som vasker rommet tror at ryggsekken min bare er noe søppel? Kanskje jeg går meg vill på rommet? Det blir flaut, det.

(Bilde fra Creative Commons, av C. Chou)
Selve Jordan går nok derimot helt fint. Et folk som er så godt som omringet av israelere, irakere, syrere og saudi-arabere, men som likevel ikke har vært i krig på opptil flere tiår, må være en usedvanlig hyggelig og fredsommelig gjeng. Og greiene jeg skal se, hovedsakelig fjell, ser ut til å være flotte greier.

Bortsett fra at de for tiden byr på bortimot kuldegrader nattestid, da. Jeg tar det ikke så tungt. Blir det kaldt kan man sitte inne og late som om man er ute, ved for eksempel å se filmene Mortal Kombat: Annihilation (høres koselig ut), Red Planet og Mission to Mars (kan det være at landskapet er litt sært, mon tro?) eller et utall actionfilmer som trengte spektakulære omgivelser for å lede oppmerksomheten bort fra en manglende fortelling.

Episentrum for reisen min blir nesten sikkert Petra, fjellbyen som ikke er fjellby fordi den ligger til fjells, men fordi den er bygget rett inn i fjellet. Du har muligens sett bilder av den allerede, men jeg kan love at etter at jeg har vært der så har du i hvert fall det.

Eh, ja, etter at jeg har gjort ferdig bildebunken fra Afrika, muligens. Den ligger her og er bare halvferdig, merkelig nok. Huff. For en slabbedask jeg er. Ikke i følge en gjeng tyrkere, riktignok. De har nettopp stemt frem ikke mindre enn ni av bildene mine fra Anatoliaturen min i fjor frem til "Utvalgt bilde"-status i tyrkisk Wikipedia. Bildet over her, for eksempel. Det var hyggelig, det! #8D)

Sånn. Da vet dere hvor dere ikke finner meg den neste drøye uka eller så. Ha en fin februar så lenge!

Bjørn

Triste greier?

2009-12-31T18:30:00.008+01:00

Da har vi jammen brukt opp enda et tiår!

Det fremstår litt uklart for meg om vi brukte det optimalt og fornuftig. Ikke at man må være fornuftig absolutt hele tiden, men vi burde fått til mye mer enn vi gjorde, spør du meg. Og det gjør du jo på sett og vis, siden du leser akkurat dette akkurat nå.

Ikke at jeg har bidratt så veldig mye selv, altså. Jeg lagde noen nettsider som var helt ok og som hjalp aksjonærene i Storebrand til å få litt avkastning på pengene sine. Og så produserte jeg en bok som overraskende mange har lest og takket pent for at jeg tok meg tid til å skrive. Mange av bildene mine har også gjort verden bittelitt bedre, ved å bringe frem smil hos noen og ved å virke opplysende i Wikipedia for andre.

Veldig kald nisse
Det er da noe. Nok for meg til at jeg gleder meg til 2010-tallet, i hvert fall! Kanskje vi får gjort mer da? Kanskje en god start er å bruke litt tid til ettertanke nå før alvoret begynner igjen på mandag. For å slippe å komme på noe lurt å si selv, har jeg derfor funnet frem noen filmsnutter som dere godt kan sitte inne i kulda nå og kikke på og så fundere litt rundt. God fornøyelse!

(Noen av filmene bruker tid på å komme til poenget. Gi dem en sjanse.)

1. Det er lov å være litt rar, og gjennom det få også andre til å være det.
Her er et supert eksempel:
http://www.youtube.com/watch?v=GA8z7f7a2Pk

2. Smil til verden og verden vil smile tilbake.
Det gjelder særlig for enkelte, for eksempel han fyren i midten her, i gult:
http://www.youtube.com/watch?v=Z4Y4keqTV6w

Hvis du trenger bevis på at det fungerer, se her:
http://www.youtube.com/watch?v=Iys86OcXPY8

3. Tenk igjennom hva du har lært i livet, og bruk det før det er for sent.
I verste fall kan du jo lære det bort til andre, så i det minste de kan bruke det. Sånn som Randy Pausch gjorde. Han fikk kreft ganske tidlig i livet, men rakk å gi en siste forelesning om livet og drømmer før det ble slutt:
http://www.youtube.com/watch?v=ji5_MqicxSo

4. Hjelp dem som trenger det, så godt og så mye som du bare kan.
Det blir både du og andre glad av. Se om du klarer å ikke få en klump i halsen når du ser hvordan det gikk med han som skulle synge nasjonalsangen før kampen startet, men som strevde litt med det:
http://www.youtube.com/watch?v=NhcZRFcjbhw

5. Vær glad i noe eller noen.
Hvis du ikke allerede har det, vurder å finne deg noe eller noen å være ekstra glad i. Det tar antagelig slutt før eller senere, og da er det ikke mye moro, men du finner antagelig ut at det var verdt det likevel. Bare sørg for at du har tid til å gjøre det ordentlig hvis du først begynner på det.
Her er en søt fortelling med ulidelig trist musikk som handler om en jente og hunden hennes. Her er det mange spørsmål og mange svar.
http://www.youtube.com/watch?v=DGQVX8iGbgk

6. Avslutt alltid med stil.
Her er noen gamle mennesker som synger av glede selv om de snart skal dø. Og aller flottest synger han som ser aller sykest ut.
http://www.youtube.com/watch?v=W_n0zvoHlVk
(Reservelenke: http://www.youtube.com/watch?v=asnQFYyZd8c)

Godt nytt år, alle sammen!

Bjørn

En liten julekattekisme

2009-12-20T23:22:00.002+01:00

Hei hå! Nå er det jul igjen, og jeg har satt meg for å kvile og puste på ei stund. For en stakkars afrikaner som meg er det altfor kaldt og fælt ute, så jeg sitter inne på en krakk bortåt glaset og ser ut med store øyne. Og hva ser jeg? Jo, at det er overskyet og plent umulig å finne leia der julestjerna er. Da er det like greit å blogge litt mens jeg sitter og venter på at Basusjernet skal komme, eller hva det nå er vi feirer jul for.

MYE mer enn syv sorter sjokolade er trygt plassert i kjøleskapet, og leiligheten min er som kjent så liten at jeg kan ta julerengjøringen av den samtidig som jeg pusser tennene. Det er altså ikke noe særlig julestress her i gården. Så da det plutselig her en kveld dukket opp tilbud om en billett til musikalen Cats (på Chat Noir, selvfølgelig), så var jo det et tidsfordriv det bare var å hoppe på.

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var akkurat hvor kattegærne venner jeg har. Billettene våre var til seter på første rad. På Chat Noir betyr det for det første at den rare, fremmede mannen du sitter ved siden av lukter litt rart og har minst fire katter hjemme, og for det andre at du sitter så nært scenen at skuespillerne kan klå på deg. Og de gjør det! I hvert fall når de spiller katter, og man kanskje ser ut som en som går rundt med fisk i lomma.

Hadde jeg visst det, så skulle jeg hatt en fisk i lomma, for det var en god del av "kattene" der jeg godt kunne påtatt meg å passe på i noen dager, for å si det sånn. Alternativt kunne jeg hatt med en laserpenn. Bare at det var ikke lov. Det stod på billetten. "Det er forbudt å ha med kamera og laserpenn inn i salen", stod det. Enten er de veldig redde for synet, eller så vil de unngå at skuespillerne som lever seg helt inn i rollene sine begynner å løpe rundt etter lysprikker i stedet for å synge og danse. Ikke vet jeg.

Det var altså forbudt å fotografere på Cats, så derfor bruker jeg et annet kattebilde jeg tok nylig:

Han der bor i Swaziland, i nasjonalparken Hlane. Dit kan jeg trygt anbefale deg å dra for å se på dyr. Swaziland har fått dreisen på nasjonalparkene sine nå. Krypskyttere i Sør-Afrika blir bare arrestert og får henlagt saken sin. I Swaziland, derimot, skyter og dreper de alle som uten særskilt tillatelse eller guide befinner seg i nasjonalparker. Resultatet er at alle krypskytterne holder seg i Sør-Afrika, og at dyrene i Swaziland dermed får gå i fred. Det blir bra safari-forhold av sånt.

Bedre enn på Chat Noir, til og med, selv om det var noen sjeldne syn der også. For eksempel var det en katt med tannregulering der. Det har jeg aldri sett før. Jeg har i det hele tatt aldri sett musikalen Cats før. Derimot har jeg lurt på hva i all verden Cats kunne handle om. Nå vet jeg det. Det handler om å gi noe å gjøre til alle de som ellers desperat prøver å vinne talentkonkurranser av typen "Idol", "X-Faktor" og "Jasså, så du tror du kan danse?". For det var de som spilte alle rollene, unntatt rollen som den gamle teaterkatten Asparagus. Den rollen ble nemlig spilt av Toralv Maurstad, som gjorde seg ferdig med sånne konkurranser da han i sin tid vant både Vikingtalenter og Slaget ved Svolder samme år.

Skuespillerne/danserne var flinke, altså, men det er ikke til å komme forbi at Cats ikke handler om noe særlig. Det viktigste er at det ikke handler om hunder, men om katter, for da kommer det garantert en masse kattedamer av begge kjønn for å se på. For også å trekke noen reelt sett mannlige publikummere så er kostymene veldig, veldig trange. Så trange, faktisk, at jeg fikk i hvert fall ikke med meg at det var noen hannkatter med i forestillingen, selv om jeg i ettertid ser at rollelisten påstår noe annet.

Jaja. Det er ikke så farlig. Neshorn, derimot, de er farlige, de.

Her er jeg og noen tonn neshorn. Og dette var til og med før neshornene kom nært.

Mer om det til neste år. Nå drar jeg en tur til Brønnøysund. Av hensyn til slekt og venner blir det ikke noe blogging derfra. Dere aner ikke hva dere går glipp av, og sånn skal det forbli. #8D) (Hei mamma!)

God jul til alle sammen!

Bjørn

Tilbake til virkeligheten

2009-12-14T23:32:00.003+01:00

Jepp, det ble stille, gitt. Det skjedde mye på reisen som jeg kunne fortalt om, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. Litt fordi jeg var mye på farten, men mest fordi Internet i en noenlunde brukbar variant rett og slett ikke var å oppdrive langs ruta jeg fulgte. Noen ganger og noen steder er det bare sånn det er.

Nå er jeg tilbake i Norge, og her er jeg i full gang med å oversette en haug av notater og et fjell av bilder til noe som det kan være verdt å vise frem. I et Oslo som egner seg best til å sitte inne og se ut på, koser jeg meg med den jobben.

Her er en kjapp oppsummering av hvordan jeg har tilbragt de fire siste ukene eller så:

Jeg fløy til Johannesburg og rømte umiddelbart videre til Pretoria. Der oppdaget jeg at byen nå heter Tshwane. Eller kanskje ikke. De har visst ikke helt bestemt seg, men debatten om det er het. Uansett, der gikk jeg cirka samme tur som jeg gjorde sist jeg var der. Det føltes sikrere denne gangen. Jeg tisset ikke på meg en eneste gang. Det nærmeste jeg kom å bli fysisk angrepet av noen var på turistinformasjonen, se forrige bloggposting.

Videre hadde jeg noen gode dager i Drakensberg og i Lesotho. Bortsett fra det der med at jeg gikk meg vill i tåka så holdt jeg ikke på å dø en eneste gang, nesten. Snøværet i fjellet der var en god del kraftigere enn jeg var forberedt på, men jeg koste meg virkelig i det rare, lille landet som er helt omsluttet av Sør-Afrika.

Så dro jeg tilbake til Johannesburg, for å bli med på en rundtur i Mozambique. Det er også et rart land, men lite er det ikke. Og veistandarden der gjør at hver gang man må flytte på seg så føles landet enda større enn det er.

Et sted sov jeg i telt ute i villmarken. Der hadde de ikke elektrisitet engang, til tross for at beskyttelsen jeg hadde mot løver, elefanter og sånt om natta var et visstnok elektrisk gjerde. Jeg lurer fremdeles litt på det der, men det gikk nå bra.

Jeg reiste videre opp kysten. Strendene ble stadig vakrere og mer snorklevennlige jo lenger nord jeg kom. I Vilanculo brukte jeg store deler av en dag på å få sendt noen postkort. Da jeg fikk det til feiret jeg det med en seiltur rundt i Basaruto-øyene. Det var fine greier. For meg var det litt overraskende at det bor fæle krokodiller der ute. Noen innfødte reddet meg fra beistene, og jeg belønnet dem rikelig for jobben. Jeg vedder på at de nå har ballonger nok for et tiår, minst.

På vei tilbake til virkeligheten stoppet jeg i den berømte Krugerparken i Sør-Afrika, for noen dager med safari. Denne gangen oppdaget jeg dessverre ingen nye dyrearter. Derimot oppdaget jeg et par nye elver. De rant i strie strømmer gjennom teltet mitt under en uvanlig intens tordenstorm.

Dett var dett, selv om jeg nå ser at jeg har hoppet over noen høydepunkter. Dem kommer jeg tilbake til senere, for jeg lever altså fremdeles.

Mens jeg var borte dukket forresten noen av bildene mine opp i årsrapporten til Gumala-stammen i Australia, her. Det er jo litt stas. Og ting tyder på at iguanbildet mitt blir CD-cover på Island i løpet av ikke altfor lang tid. Moro!

I Drageberget!

2009-11-20T13:52:00.003+01:00

Hoho! Jeg er fremdeles i live og på tur, ja! Men jeg har vært nære på å dø mange ganger i det siste, kan dere tro. For eksempel da jeg var innom turistinformasjonen i Pretoria, og damen spurte "Can you tell me what is your country, please?", hvorpå jeg tydeligvis svarte "No way!" i stedet for å si navnet på et land hun hadde hørt om. Hun ble sinna, gitt.

Det gikk likevel bra til slutt, i motsetning til hvordan det har gått med gjengen på æreskirkegården i Pretoria. For det første så døde de, og for det andre er de godt i gang med å bli helt glemt. Hero's Acre, heter det, men de nedgravde beboerne er ganske falmede helter nå. Ikke så rart at de som vant boer-krigen ikke minnes med glede av det nye herrefolket, kanskje, men det var i hvert fall bare jeg som var innom der den dagen. Jeg måtte klatre over en murvegg og finne en port som ikke var låst for å komme meg inn, så akkurat det var kanskje ikke så rart. Vel inne møtte jeg Kruger, Pretorius, Verwoerd og andre skjeletter, med utrolig forfalne gravsteiner og beplantning generelt. Rare greier.

De har forresten Pan-Galactic Gargle Blaster på menyen på Eastwoods Bar i Pretoria. Greit å vite for fans av Douglas Adams.

Men jeg dro jo ikke til Sør-Afrika for å dra til Sør-Afrika, så jeg reiste fort videre til Lesotho. Via Sani-passet, et sted som ikke passer inn i Afrika i det hele tatt. Fjell-lufta der oppe (2-3000 meters høyde) fremkalte rare drømmer. Dit kom jeg etter at det hadde blitt mørkt, og så brukte jeg en hel natt på å gå rundt i drømme i fjell som så ut som forsteinede gigant-bavianer, befolket av de der firkantfolkene fra en gammel Donald Duck-historie. Da jeg endelig våknet til virkligheten var det bare tåke overalt. Men jeg gikk på tur, ja.

Jeg så meg ut Ndlovini, en ganske heftig topp med super utsikt. Når det faktisk er utsikt, vel må merke. Jeg satset på at det ville det bli, men i stedet ble tåka bare tjukkere og tjukkere etter hvert som jeg gikk høyere. Det var bra at jeg ikke gikk sammen med noen, for de hadde sikkert fått panikk i så fall. Alt gikk fint, for jeg har jo stedsans. I hvert fall helt til det kom en utrolig flott gresshoppe i intense røde og blå farger. Den måtte jeg jo kravle rundt i mosen og kikke på en god stund. Da jeg var ferdig med det og reiste meg opp ante jeg ikke hvor jeg var lenger, for det var bare ti meter sikt, og alt så likt ut i alle retninger.

Så da gikk jeg i alle retninger i noen timer, etter hvert mens jeg øvde på hva jeg skulle si til redningsfolkene når de kom. Men på en eller annen måte kom jeg meg ned igjen. Dessverre ikke før en time eller så etter at jeg hadde mistet følelsen i lillefingrene, men likevel en god halvtime før det ble stupmørkt. Alt kan fikses av en varm dusj, og så var den dagen ferdig.

Så det var jo artig, men det flotteste siden sist er likevel uansett Lesotho. Det er for mye å fortelle om derfraher, men det kan fint oppsummeres sånn: JØSSEBALL!!!

70 år gamle Matthew guidet meg rundt og kjørte Land Rover som en gud. Det må man for å komme gjennom Sani-passet. Sjekk YouTube for Sani Pass-filmer, så finner du sikkert mye moro. Fyren viste seg å ha blitt laget program om av National Geographic, så ting tyder på at han kan sine ting. Han snakker språket i Lesotho, han vet hvor marihuanaåkrene befinner seg, han vet hvor de sjeldneste fuglene hekker, og han fant bra steder for meg å bo og besøke.

Jeg ble så glad i Lesotho-folkene, som bor så høyt oppe at det kan bli snøstorm der når som helst, for eksempel mens jeg var der, at jeg la igjen alle varme og vindtette klær jeg tok med meg på denne reisen der. Så nå er jeg i Sør-Afrika, fremdeles i Drakensberg, og jeg fryser litt. Men snart skal jeg til Mosambik.

Bjørn, for I pose og sekk, Dragefjellene, Sør-Afrika.

I Oppnedland

2009-11-13T12:51:00.003+01:00

Da er jeg på plass i Pretoria, og foreløpig går alt bra. Planen videre begynner å ta form. Søndag tar jeg buss til fjells (Sani Pass på grensa til Lesotho), og der i området blir jeg i en uke. Så er det buss eller hesterygg tilbake til Johannesburg for å hoppe på en tur rundt i Mosambik. Jeg risikerte nettopp liv og lemmer ved å gå i en minibank og ta ut tjueni lokale gjennomsnittsårslønner for å betale for den turen. Jeg har kvittet meg med pengene nå, så da er jeg vel relativt trygg igjen.

Jeg trenger egentlig ikke å ta buss. I stedet kan jeg jo gjøre som de innfødte og bare kapre og stjele en bil. Jeg har lagt igjen sertifikatet hjemme, men det gjør ingenting. For 150 kroner og et passbilde kan man i følge oppslag på trærne utenfor her kjøpe seg "kjøreopplæring" og få utlevert lappen. For den samme summen kan man på oppslaget ved siden av få utført en abort. Jeg reagerte litt på at det er Doctor Maama Mia som står for utførelsen, men det påstås at det er 100 % safe and 100 % pain free, og det inkluderer Womb Cleaning and Blood Detoxification, så da må det vel være bra.

Skulle noe annet feile, så står Dr. Kaasa til disposisjon. Jeg antar utifra navnet at han er norsk. Han er i hvert fall en mester i spirituell og alternativ terapi. "Born with mystical powers, he is a leading spiritualist in the world!" Blant spesialitetene hans kan nevnes:

- Assist single persons get partners in a short time
- Ensure you get the promotion you have long deserved at work
- Remove the black spot in your hands that keep taking away
- Solve weak erection
- Read and tell about your problems before mentioning them
- Mysterious pains

Hva skal man egentlig med reiseforsikring når man har sånne folk rundt seg?

Ikke vet jeg. Men det er i hvert fall ingen grunn til panikk ennå. Og det er jo bra, for jeg har fremdeles nesten fire uker igjen å reise.

Bjørn

Jeg trekker sørover

2009-11-11T18:39:00.002+01:00

Ja! I morgen tidlig flyr jeg avgårde. Jeg er klar for å oppleve Sør-Afrika på godt og vondt, fjellene i Lesotho og hvalhaiene som svever gjennom havet langs kysten av Mosambik. Og sikkert se og gjøre noen andre ting også. Men jeg skal ikke fly til Matekane lufthavn, det har jeg bestemt meg for...

Photo from Wikipedia.
Foreløpig er ingenting i boks, men jeg kommer antagelig til å bli med på en eller annen form for gruppeturer, for å få med meg mest mulig i løpet av de fire ukene jeg har denne gangen. Delvis er det for å føle meg trygg. Afrikanske rovdyr av alle slag foretrekker å velge sine ofre blant individer heller enn i flokker. Jeg skal passe på at samme hvilken gjeng jeg slutter meg til, så skal jeg hverken være det letteste byttet eller den mest langsomme sprinteren.

Selv om jeg ofte heller velger krevende enn lett når jeg reiser, så gjelder ikke den regelen for reiser i Afrika. Å reise der er et helt annet spill enn det å reise hvor som helst ellers. Du har krevende, og så har du afrikansk krevende. Å krysse en grense er ikke nødvendigvis bare en enkel prosess der. Offentlig transport finnes alltid, men den har neppe noen rutetabell. Du kan måtte sitte lenge og vente på at bussen kommer. Og så må du vente enda lenger på at den skal fortsette.

Til sist så er det sånn at Afrika er svært, og høydepunktene har gjerne enorme områder med ikkeno mellom seg. Til å komme gjennom transportetappene kan du enten reise direkte i en gruppe med en farkost som antagelig ikke bryter sammen underveis, eller du kan bruke en kombinasjon av et utall minibusser som kanskje går den veien du hadde tenkt, og som kanskje eller kanskje ikke bærer med seg nye og spennende varianter av ett eller annet virus.

Denne gangen kommer jeg derfor antagelig til å velge lett. Men da snakker vi altså om afrikansk lett, ikke vanlig lett.

Forhåpentligvis får jeg snart muligheten til å beskrive nærmere her i bloggen hva jeg mener med det.

Sala kahle!

Nesehorn og ville elefanter

2009-11-06T14:47:00.003+01:00

Da kan de velfødde marsvinene i Andesfjellene og alle burmesiske opposisjonelle med angst for svømmende turister puste lettet ut, for jeg kommer ikke deres vei med det første. Jeg skal knapt så mye som ut av min vanlige tidssone. I neste uke tar jeg flyet til Johannesburg, som er et usedvanlig lite hyggelig sted å være. Derfor reiser jeg nok raskt videre, men jeg vet ennå ikke helt til hvor.

Et hett tips er likevel at jeg reiser til der Hoa og Babu bor. Etter noen raske undersøkelser fant jeg nemlig en reiseskildring derfra, skrevet av Thorbjørn Egner, og der står det blant annet:

Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken bakte sukkerbrød og laget sjokolade
Så danset de den hele dag til kongens store velbehag
De danset både swing og hot, for det gjør en ekte hottentott

Jeg er litt usikker på hvordan man danser både swing og hot, men ellers høres det jo ut som selve oppskriften på gode dager.

(Bilde med Creative Commons-lisens lånt fra Andrew Ashton)

For å komme dit må jeg antagelig dra til Lesotho, et land helt omringet av Sør-Afrika. Det er på størrelse med Belgia, men takket være sin beliggenhet er det et land som er enda mer ignorert av verden enn Belgia er. Jeg så landet på avstand da jeg reiste i Sør-Afrika med buss, og jeg fikk straks lyst til å hoppe av bussen og gå opp i fjellene der i stedet. Den gangen hadde jeg ikke tid til det, men nå...

Det passer i grunnen greit med en tur innom Sør-Afrika nå, for tropehjelmen min begynner å bli utslitt. Det er ikke mange steder man kan kjøpe en ny sånn nå til dags, men der kan man det. Bare man ikke bryr seg om hvor teit man ser ut med tropehjelm på hodet, så er det et veldig praktisk hodeplagg i stekende sommersol, som de antagelig har en del av for tiden på den sydlige jordhalvkule.

Flybilletten bidro også til avgjørelsen. Den koster 5542 kroner, mye mindre enn jeg betalte for å fly dit i 2002. Rare greier. I tillegg var det sånn at 1 sør-afrikansk rand kostet cirka akkurat 1 norsk krone da. Nå får jeg den for 75 øre. Jeg får nok brukt penger så det holder likevel, men jeg kan trolig regne med å få enda mer igjen for det denne gangen. Hurra.

Etter å ha gått og ridd rundt i Lesotho-fjellene skal jeg kanskje prøve å få med meg litt Mozambique også. Det tar nesten to uker å utvikle malaria, og hvis jeg nå først skal få det, så har jeg lyst til å være hjemme igjen før det bryter ut for fullt.

Eller kanskje jeg gjør noe helt annet. Først skal jeg kjøpe tropehjelm, og så tar vi det derfra. Kanskje det kommer oppdateringer underveis her, men det er sannelig ikke sikkert at det blir mange av dem. Jeg har fått tak i adressen til de tre nettkaféene i Lesotho. Alle ligger i Maseru, som er hovedstaden i landet og mest kjent for at der er det ingenting å gjøre.

Nå var det sikkert veldig mange som fikk lyst til å dra til Lesotho, og da er det bare å hive seg med! #8D)

Jeg kommer hjem igjen når dere har bakt lussekatter.

Bjørn

Skulle du ha sett!

2009-11-04T00:24:00.002+01:00

Ja-a... Da har jeg gjort det som skulle gjøres her til lands før jul, inkludert å vaske bak do. Dermed må jeg jo finne på noe å gjøre. Helst noe litt ordentlig, og nei, jeg gidder ikke komme hjem til noen av dere og gjøre husarbeid eller passe unger eller bare se litt på noen dataproblemer.

Da kan dere jo gjette hva jeg antagelig finner på? Reise litt, kanskje? Ja, det tror jeg jammen jeg skal prøve.

Men hvor? Jeg vet ikke! Egentlig har jeg mest lyst på Sør-Amerika, men jeg har ikke funnet en superbillett dit ennå. Derimot går det an å få to-tre uker i Thailand for under 5000 kroner nå, og det er jo ikke verst. På den tiden kan man rekke innom både Burma og Laos, og der har jeg aldri vært.

Og så har British Airways et veldig bra tilbud på Johannesburg i Sør-Afrika, bare man bestiller denne uka. Så det kan det fort hende at jeg gjør. Der ligger både Lesotho (ja, det er et land, ikke et bilmerke) og Mozambique innenfor rekkevidde, og begge dem har jeg lyst på. I tillegg er tjukkeste Safariland rett i nærheten, og nå har jeg ikke sett rare dyr i skogen på snart et år.

Jeg bestemmer meg nok i løpet av kort tid. Og i mellomtiden tar jeg også imot andre forslag med entusiasme og glød.

Heldigvis er det ikke sånn at man må reise langt bort for å oppdage rare ting. Så sent som i dag fant jeg en skikkelig raritet i postkassen. Den var nok lagt feil. Jeg tipper at den skulle til en veldig gammel nabo jeg har, men jeg tviler på at han kommer til å se at han mangler noe. Det var nemlig "Et blad til deg fra Norges Blindeforbund", med det fengende navnet "Alt om Syn", undertittel "En gave til dine øyne".

Blindebladet, altså! Haha, tenk det! Pent innpakket i plast, for å få med følgende reklamebilag: "Verdens første alt-i-ett barbersystem for kvinner! Tilsett kun vann". Og en brosjyre for noe magisk medisin mot ømme og stive ledd, hilsen Homøopat Geir Lund. Ojojoj. Ingen tvil om at dette ikke var til meg, nei.

Jaja. Du lurer sikkert på hva det står i Blindebladet? I likhet med de fleste som mottar bladet, tenker jeg. Hoho. Vel, de har en stor sak om at hvis man er blind så kan man lære smarte triks av en mobility-instruktør for å kompensere for tapt syn. Mobility-instruktør er den dårligste yrkestittelen jeg har hørt på ganske lenge, selv om de sikkert gjør en god og viktig jobb. I dette tilfellet lærte de Tore Strømøy å gå med stokk. Han er jo ikke blind, så det var litt uklart hvorfor han måtte lære det, men han trenger vel alle triks han kan få for å finne forsvunnede personer, kanskje. Etter bildene i artikkelen å dømme bør alle som føler redsel for å bli oppsøkt av Tore på sporet heretter begynne å gå med leggbeskyttere.

Dere kan få ett av tipsene han også fikk. Det gjelder middagsspising: "Det var vanskelig å spise fiskepudding og potet uten å se noe. Men jeg lærte at det går an å skille rettene. Jeg ble tipset om at det går lettere hvis jeg deler potetene i to med den flate siden ned." Bra tips!

Ellers har de gående en kåring av årets søteste førerhundvalp, og det er rikelige mengder med reklame for sterke lamper, optikere, dyrefôr og diverse innen veldig alternativ medisin. Jeg stusset litt over at bladet ikke har noen seksjon for kontaktannonser under tittelen Blind Date, men det er jo alltid bra med rom for forbedring.

Lurer på om magasinet kommer ut som lydblad også?

Habra så lenge!

Tyrkia, Ta-da!

2009-10-28T20:27:00.002+01:00

Det har vært en lang og kronglete vei gjennom all verdens menyvalg i Paint Shop Pro, men endelig har jeg gjort ferdig Tyrkia-bildene mine for deg! Jeg må bare først som sist be om tilgivelse for at det ble så mange som 152 av dem, men vi får nesten bare ta det som et tegn på at jeg så mye rart på denne reisen.

Det er litt rart å både være ferdig med en såpass stor bildebunke og samtidig vite at jeg ikke trenger å jobbe mer i år. Jeg føler meg litt tom, liksom. Hva skal jeg gjøre nå?!

Vel, først dedikerer jeg antagelig et par dager til å jobbe med Tyrkia-relaterte artikler i Wikipedia. Så går jeg meg kanskje en tur og oppdager at jammen har det blitt vinter i Norge, ja. Hvis jeg ikke ganske kort tid deretter befinner meg på et fly til et varmere strøk, da blir jeg litt overrasket.

Jeg skal holde dere informert om hva som skjer.

Det der er forresten en kolibrihaukemøll. De er stilige.

Bjørn

Skygger og mordere i Madrid

2009-09-23T22:59:00.004+02:00

Tidligere har jeg bare gjort noen korte sprett innom Madrid, via flyplasser og togstasjoner. Sist helg fikk jeg en sjanse til å se litt nærmere på byen, og dermed får du det også! Litt, i hvert fall.

Jeg likte meg godt i byen, og det *er* mye fint å se der. Likevel, følelsen den utgaven av byen som foreligger høsten 2009 gir meg er mest av alt en slags tristhet. Arbeidsledigheten i Spania ligger rundt 20 prosent, og i Madrid er den visstnok enda høyere. Selv den mest schizofrene person kan umulig gå rundt i byen og tenke seg at noen er ute etter ham. Det er ingen der! Kanskje overdriver jeg litt, men jeg har aldri før gått rundt en fredag ettermiddag i sentrum av en millionby og sett så få mennesker og så mange stengte butikker. Folk har ikke penger å handle for, så de går ikke i butikken. Dermed går butikken konkurs, og så blir det enda færre som har penger å handle for. Spania har hatt høyere arbeidsledighet før enn de har nå, men de har aldri mistet jobber i det tempoet de har gjort det siste året.

Tomme bygater blir fort stusselig. Da er det godt man kan gå en tur i parken og sanke litt stemning i stedet. Retiroparken, rett øst for sentrum, er verdt en time eller to med tusling. Velg deg en solfylt morgen etter en natt med regn, og du kan fort ende opp med et bilde som det over.

Blir det ikke nedslående nok for deg i byen, så er det bare å ta bussen ut til Chinchon. Landsbyen sørøst for Madrid er tradisjonell så det holder, og i sommerhalvåret bruker de torget i byen til oksekamp på søndager. Noen hundre lokale, dusinvis av Madridboere og et par dusin turister som forviller seg ut dit benker seg rundt en sandkasse av et slakteri utpå ettermiddagen. På slaget klokka 18 spiller et amatørkorps opp en marsj, og snart etter fylles torget av plagede okser som løper rundt etter menn kledd i trange, glorete og altfor korte joggedresser.

Alle blomster er gjemt vekk, sånn at ikke de feminine mennene skal få Ferdinand over på pasifistiske tanker mot slutten av livet sitt. En okse varer i cirka 15-20 minutter. De første fem minuttene utfolder den seg såpass ivrig at man nesten kan tro at den liker seg. Men så dukker det opp to fælinger som stikker to grillspidd hver inn i ryggen på oksen. Blodet begynner å renne, tunga stikker mer og mer ut av munnen på dyret, og det er lett å se at oksekreftene renner ut, sakte, men sikkert.

Et langt sverd finner til slutt veien inn i okserygg, -hjerte og -lunger, og så er "kampen" snart over. Oksen står gjerne et par minutter og hoster blod og ser ut som om den skjønner lite av hva som skjer. For å fremskynde prosessen blir oksen tirret til å bevege kroppen frem og tilbake, så sverdet inne i kroppen dens skader indre organer stadig mer. Til slutt går den i kne og faller over på siden. Og så er det slutt.

Jeg ville ikke dratt for å se denne forestillingen på et sted hvor det finner sted bare for å gi turister noe å se på. Men i en landsby hvor folk gjør det fordi folk gjør det folket der gjør og alltid har gjort, så er det ikke så ille. Eller, det er ille, men det er i det minste ikke på grunn av meg at det skjer. Jeg tror jeg har et poeng. Det er mulig okser flest vil være uenige med meg.

Får man ikke nok Disney-assosiasjoner av Mikke Mus-hatten til toreadoren, kan man for eksempel dra til Segovia. Slottet der gav Walt Disney inspirasjon til å bygge slottet i hans Magic Kingdom. Men jeg liker innsiden av stedet enda bedre. Et dusin rustninger i mer og mindre fryktinngytende design. Tak med utrolig utførlige mønstre. Glitter, stas og gamle konger og dronninger. Og utsikt mot et bondeland som sikkert har ligget som det gjør nå i århundrer, og mot en enorm akvedukt som har stått der og fraktet vann inn til byen enda lenger. Romerne kunne sine ting. Helt til de glemte dem.

Det får holde av Madridminner for nå. Kanskje kommer det flere senere, men jeg mener alvor med at jeg skal få ferdig Tyrkiabildene mine før jul, så nå vender jeg tilbake til dem.

Vi sees snart!

Som man flyr nordover, så høster man

2009-08-31T22:46:00.003+02:00

Hohoi! Skal si det var slutt på sommeren i Oslo, ja. Men det er egentlig greit for min del. Deilig å kunne nyte lyden og lukten av regn igjen. Forhåpentligvis slutter det å regne før jeg blir lei av det.

Jeg har altså kommet meg trygt hjem. Her har jeg vært på Ikea og kjøpt lystette rullegardiner, og kuttet meg til blods for å få dem opp i vinduene her, så nå kan jeg sitte og bilderedigere også mens sola er oppe og går. Dermed burde jeg bli ferdig med bildene fra Tyrkia sånn cirka i år 2029. Skal si jeg var flink til å ta mange bilder!
Omtrent sånn som han på bildet her. Han skremte jeg nesten livet av ved å sitte stille i en hule i Kappadokia og vente, og så si BØ! akkurat da han trodde han var alene og skulle lure seg til å ta bilde med blitz av noen fresker i taket, enda det ikke var lov til å bruke blitz der. Jaja.

Men i hvert fall, jeg jobber med bildene, ja. Det har jeg gjort før også. Med andre bilder, altså. Ett av dem heter "Portrett av en iguan" og ser sånn ut:
Ikke vet jeg hvordan det har skjedd, men akkurat det bildet ser ut til å bli "Dagens bilde" på all verdens Wikipedia-forsider 23. september. Så da blir jeg berømt. Har kjøpt meg løsbart allerede, så det er ingen fare.

Det er forresten fint hvis noen kan gå inn der og oversette bildeteksten til asturianu, Български, brezhoneg, galego, ગુજરાતી, 한국어, bân-lâm-gú, shqip, ไทย, walonsk og alle de andre språkene som fremdeles mangler det.

På forhånd takk,

Bjørn

Non-op i Sinop

2009-08-15T19:26:00.003+02:00

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn

Et svart hav er et bra hav

2009-08-11T20:55:00.003+02:00

I hvert fall hvis man ikke er så glad i fisk. Eller hvis man er litt småfrossen etter å ha vært oppe i Kaukasus i noen dager, og der var det veldig kaldt. (Bare tre grader natt til i går!) Jeg har nå flyttet meg ned til Trabzon, ved Svartehavet, og her er det betraktelig varmere. Og ikke bare meteorologisk sett!

Her er det nemlig masse hot stuff. Jeg merket det allerede før jeg kom frem. På bussen hit fra Erzurum var det masse iranere. De viste seg å være homser og lesber hele gjengen. De må reise bort fra Iran for å, eh..., utfolde seg. Og i Trabzon er det virkelig fritt frem. Her er det nattklubber og greier, og man kan kjøpe russiske pornofilmer i alle genrer i bazaaren. Vi var innom ikke mindre enn tre militære kontrollposter på veien. Det tok litt tid, for jeg måtte forklare alle visumene og stemplene mine hver gang, og iranerne måtte finne på gode grunner for hvorfor de skulle til Trabzon. De militære visste godt hva som var på gang, og likte det tydeligvis ikke noe særlig. Men alle kom frem.

Og da jeg kom hit dro jeg på turistinformasjonen for å få råd om hvor jeg burde bo. Mange av hotellene her staves b-o-r-d-e-l-l, så det er best å velge riktig. De hadde en liste over godkjente, trygge hoteller, og den fikk jeg. "Jammen, her står det jo bare ett hotell, hvor er resten av lista?", spurte jeg. "Det der er lista", sa de. Så der bor jeg.

Hvis noen lurer på hvordan i all verden det kan være prostituerte i det muslimske Tyrkia, så kan jeg bare si at her heter det ikke "en prostituert", her heter det "en natasja". Så de kommer nok fra et stort land på den andre siden av vannet. Det går båt til Sochi herfra. Kjekt å vite, hvis man vil ha en alternativ rute til vinter-OL i 2014.

For å bøte på all umoralen jeg omgir meg med går jeg i kloster i morgen. I Sümela. Strengt tatt er det kanskje ikke kloster lenger, siden det ble tomt for munker der da nesten alle grekerne ble sendt ut av Tyrkia i 1923, som ledd i en fredsavtale mellom Hellas og Tyrkia. Men klosteret lot de altså stå igjen, og det ligger visst fint til oppe på en fjellhylle inne i en bortgjemt dal her, så det gleder jeg meg litt til.

Jaja. Fint å være nede i lavlandet, i hvert fall. Her slipper vi å spise yoghurt. Oppe i Kaukasus har de masse yoghurt. Den smaker så surt at hvis man spiser det hver dag, så tar det ikke lang tid før man ser ut som om man er minst hundre år gammel. Derav myten om at folk lever lenge der oppe. Bare tull. Jeg sjekket datoer på gravsteinene, og de fleste så ut til å ha gitt seg før de fylte 60.

Fra Trabzon har jeg tenkt å følge kysten vestover, for da må jeg jo før eller senere finne Istanbul igjen. Har noen dager på meg, men Svartehavskysten har langt dårligere utbygd infrastruktur enn Middelhavskysten, så jeg trenger nok de dagene...

Happy trails,

Bjørn

1001 fnatt

2009-08-09T18:35:00.004+02:00

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)

Van-helsing

2009-08-07T20:02:00.004+02:00

Først: Gratulerer med dagen til lillebror Trond! Hurra for deg, og håper at du ikke fikk noe av alt det du ønsket at du ikke skulle få. For eksempel svineinfluensa.

Så: Situasjonsrapport fra Van. Femten hundre meter høyere opp enn forrige stopp, så nå begynner temperaturene å bli levelige igjen. (Til gjengjeld er sola et par ganger sterkere. Skal hilse fra nakken min og si au.)

Turen fra Diyarbakır og hit var ganske stilig. Jeg er mektig imponert over tyrkernes ingeniøregenskaper. Bussen min brukte ni timer på noe som sikkert kommer til å gå på et kvarter når bare alle veiene, tunnelene og broene de driver og bygger her blir ferdige. Det blir en supermotorvei rett gjennom et av de flotteste fjellpassene jeg har sett noensinne noe sted. Om man leter etter tegn til at Tyrkia faktisk er en mektig stormakt, særlig sett i forhold til naboene sine, så kommer veien opp til Van til å bli et bra sted å lete. De flytter fjell og de gir elvene nye løp, og bygger vannkraftverk både her og der langs ruta. Fin tur nå. Senere blir det antagelig mest en tur som går så fort at man ikke helt rekker å se hvor fint det er, men pytt.

I dag har jeg vært og kikket på "Van Castle", et festningsverk på en klippe her. Det er svært og litt slitent, men siden det er tre tusen år gammelt, minst, så får jeg gi det godkjent likevel. Aller tøffest var en enorm graffiti med kjegleskrift midt på en fjellside. Hilsen kryssord- og Scrabble-helten Xerxes. Fra for cirka 2500 år siden. Tenk det.

I kveld klarte jeg å få billetter til Kars. Ikke tegnefilmen, nei, men fjellbyen like ved Ararat og Armenia. Den gleder jeg meg litt til å besøke. Vet ikke helt hvor lenge jeg blir oppi der, men det kommer i hvert fall også an på været. Må begynne å tenke på å komme meg tilbake til Istanbul. Det er mer enn ett døgn i buss dit herfra. En del av meg har begynt å mumle noe om at jeg fortjener noen dager på stranda etter det heite innlandshelvetet jeg har vært gjennom de siste ukene.

Og den delen av meg var altså IKKE fornøyd med turen på stranda i dag, langs Van-sjøen. Der var det mer plastflasker og ku-skrotter enn det var sand. Og vannet var relativt slimete og fullt av skilpadder. I motsetning til vannet jeg fikk servert til maten i kveld. Det var av merket Erek, fra Erek-fjellene. Vann på tyrkisk heter su, uttalt so-o. Det går en fin grense mellom å si flaskevann og å si ereksjon her i området.

Jeje. Og så fant jeg noen Van-katter, ja. De er helt hvite og har ett grønt øye og ett blått øye. De liker å gå ute når det regner, og kan til og med ta seg en svømmetur av og til. Men de liker IKKE å bli skvettet vann på. Det har jeg testet, i vitenskapens navn.

Habra så lenge!

Bjørn

Du Akbareste!

2009-08-05T21:03:00.003+02:00

Haha! Det var vel kanskje å overdrive litt å si at det var et universitet jeg skulle til. I realiteten var det en hjernevaskingsanstalt, med åndelig leder og greier. Ikke skjønner jeg hva de skulle ha meg dit for, men jeg tipper de angrer nå. #8D)

Det var en skole hvor man skulle lære å komme til Himmelen, ad diverse omveier. Diyarbakır er en by med mye fattigdom, og det er det selvfølgelig noen som vet å utnytte. De har en sufiskole her, som er et sted hvor gamle menn med skjegg gir unge menn med antydning til skjegg litt enkel bevertning, mot at de unge mennene må sitte i timevis hver dag og høre på en rimelig konservativ Koran-tolkning.

Det er litt skummelt, for mange av de unge mennene har det der blikket som sier "Verden har vaert så jævlig med meg at en vakker dag skal jeg være skikkelig jævlig tilbake". Og midt oppi den gjengen der havnet altså jeg. Og der skulle jeg tydfeligvis sitte og være engelskspråklig eksempel/sannhetsvitne på at kristendom er en uting. Jeg sa meg såklart enig i at det er mye tullball med kristendommen, og det syntes alle var lurt. Men de ble litt ugne da jeg sa at islam er sannelig ikke noe bedre (det var nesten så jeg ba dem ta seg en bacon), og at ingen burde prøve å tvinge andre til å tro noe som helst.

Så nå er det nok best at jeg setter meg på første buss ut av byen så snart sola kommer opp igjen. Hvis den gjør det, da. Man vet aldri hva Allah kan finne på med vantro i nærheten.

Apropos det, nyttig frase: "Allah kahretsin şu Internetı!" ("Jæskla Internett!/Gud forbanne Internett"). Eller bare "Kilitlendi", som betyr "Nå kræsjet PC-en igjen".

Men nok om Gud og mer om ting som finnes i stedet. I dag har jeg gått rundt i denne middelalderbyen jeg har oppdaget, Diyarbakir, og det har vært et mas uten like. Overalt hvor jeg går er det unger (det pågår en voldom befolkningseksplosjon i denne delen av Tyrkia, og det høres godt!), og de ser bare en vandrende pengesekk. Mange av ungene er hjemløse, og bor bare på gata. De livnærer seg for eksempel på å kjøpe 2,5-litersflasker Fanta for ti kroner, og så går de rundt på gata og selger tjue glass Fanta for en krone stykket, mens den fremdeles er kald, og vips så har de doblet formuen sin. Eller de ser en turist, og så prøver de å stjele ting fra ham, og vips så er de rike. Jeg vet ikke hvor ofte de lykkes, men foreløpig har i hvert fall jeg beholdt alt jeg eier, tror jeg. Men slitsomt er det å gå rundt med en to kvartaler lang hale av unger bak seg.

Man vet godt når man har blitt oppdaget. Jeg vet ikke om ungene skjønner at de sier det høyt, og ikke bare tenker det, men så snart de ser meg, så sier de i hvert fall "Hello, money!". Jeg føler meg som et kjøttstykke. Og snart er alle brødrene og søstrene til oppdageren også i gang. "Hello, money!", "Hello, money!". Arglebargle! Det er ikke mye moro å løpe i 45 graders varme for å komme unna et sånt barnetog, nei.

Så resultatet er at jeg ikke spår noen snarlig boom for turismen her i nærheten, og at jeg nok snart setter kursen mot et kjøligere område med færre gatebarn. Jeg TROR at Van kan være et greit valg sånn sett. Det ligger ganske mye høyere over havet, og det er en stor innsjø der, så kaldere må det i hvert fall være der. Skulle det være mange tiggere der også, så blir det i det minste mindre slitsomt å løpe fra dem.

Tigris renner forresten forbi rett utenfor her. Det er litt stilig. Og når jeg trakk i snora på dassen der jeg bodde paa Nemrut-fjellet, så ble dobesoeket mitt plutselig til ett av Eufrats utspring. Artig tanke.

Jaja. For å avslutte med enda mer positivitet, så kan jeg melde at klesvasken i hvert fall tørker fort her. Tok ikke en halvtime engang. Og så kan jeg jo glede meg over at jeg ikke er hun damen fra New Zealand som jeg møtte, som hadde bodd i London en stund, og nå var hun paa vei hjem. På sykkel...

Nuvel. Nå skal jeg altså reise langs grensen til Syria og Irak, i retning Iran, Armenia og Georgia. Litt av et nabolag, det her. #8D)

Kos dere, dere også!

Bjørn

Kurdistan kaller

2009-08-04T21:07:00.003+02:00

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.

Og på den syvende dagen hvilte han

2009-07-31T20:53:00.004+02:00

Det er jammen mye fint å se oppe i fjellene i Kappadokia. Såpass at jeg nesten ikke orker å skrive noe her nå. Må hvile, men her er et livstegn, i hvert fall.

Jeg reiser videre østover i morgen, til en by jeg aldri har hørt om før, men som likevel er på størrelse med Oslo; Malatya. Da er jeg plutselig utenfor turistland igjen, men derimot absolutt innenfor do-uten-sitteplass-land, og det har allerede begynt å ligne litt på Borat-land her og der. Så det blir moro!

På veien bortover her kommer jeg til å touche helt innpå grensen til Syria, Irak og Iran, men det blir med det. De har sånne billige "svenskehandel-bussturer" her også, men jeg tror ikke jeg rekker det. Dessuten er opplegget her at man får turen billig mot å ta med seg noen poser som man ikke får vite hva inneholder på veien tilbake. I beste fall er det billige sigaretter. I verste fall er det noe verre. Tror jeg står over for denne gang.

Jeg skal prøve å få sett Nemruth Dagi, som visstnok er et fjellområde med en masse rare steinhoder, urgamle skulpturer, litt sånn Påskeøy-aktig, bare uten øy og uten noen sammenheng med påske. Og så kanskje jeg drar innom Batman, bare for å ha gjort det. Og så er det Van, da, som egentlig burde hete Vann, for det er en innsjø, tror jeg. Så bærer det nordover, langs Armenia og Georgia, til noen flere fjell, og så er det vel rett og slett på tide å komme seg fort tilbake til Istanbul, så jeg får stemt ved valget i høst.

Men alt jeg egentlig skulle si er at Göreme er vel verdt et besøk. Det eneste som er litt slitsomt her er at det er koreanere overalt, og de gjør så mye rart. At det er så mange av dem her er et merkelig resultat av at Tyrkia spilte en viktig fotballkamp mot Korea i VM for noen år siden. Rare greier. De ser ikke ut som om de trives noe særlig, heller.

Jaja. Men da går jeg og legger meg. Habra.

Ankaratappen

2009-07-28T21:05:00.003+02:00

Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.

Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.

Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.

I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!

En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.

Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.

Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!

Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!

Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.

Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)

I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.

Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.

Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.

Habra!

Bjørn

Ikke pasja på leggen

2009-07-24T22:03:00.006+02:00

Da er jeg her på grensen mellom Europa og Asıa - på et sted så langt hjemmefra at de ikke engang har komma på tastaturet, og det er en ç der det skulle vært punktum. Beklager det på det sterkeste! (Innlegget er redigert i ettertid fra norsk tastatur.)

Flyturen hit gikk helt fint. (Nå ser jeg at det er en ı der det skulle vært i også. For et land!) Turkısh Aırlınes har fremdeles bare 13 fatale flykræsj i moderne tid. Til og med maten var ganske ok. Selv om jeg ble litt skeptısk av kortet som fulgte med måltidet: "We hope that taste in your mouth will last after your journey". Jeg var spent på hvordan de ville gjøre ende på smaksløkene mıne. Men det gjorde de altså ikke engang et forsøk på.

Språket begynner også å komme seg - oppdager stadig mer åpenbar arv fra norsk. "Liten båt" heter "sjarkı" som i Nordland og "Hvem?" er "kim?" som i Haugesund eller noe. Så får det heller være at de misforstod da vikingene sa "gyselig!" når de fıkk se de persıske teppene. "Gysel" betyr nemlıg "fint".

Vikingene har vært her ja. Man kan fremdeles se det i Agia Sofia - et gammelt rottereir av en massiv katedral midt i gamlebyen. "Halvdan ett eller annet ett eller annet" står det i runeskrift. Står mye annet rart av graffiti i dıverse tegnsett også. "Partysvensker - go home!" står det kanskje. Også det tusen år gammelt - selv om det er like aktuelt den dag i dag.

Vı har alle våre problemer. I tax-free-en på Gardermoen overhørte jeg et ungt par:

- Hæ? Kjøper du snus?!
- Ja - eh - altså - for jeg gidder ikke å bomme priser av andre der nede.
- Jammen, du snuser ikke. Du har sluttet!
- Eh ja - Men nei - Men vi er jo enıge om at du røyker i fylla og jeg snuser i fylla.
- Nei, det gjør vi ikke. Sett den tilbake!
- Jammen, kosemosen min da...
- Sånn blir det!

Veldig bra start på turen. For meg, i hvert fall. #8D)

Da gıkk det bedre med en far som åpenbart ikke hadde studert fysikk - men som likevel måtte forklare for sin håpefulle hvordan fly egentlıg kommer seg opp i lufta. "Jo, ser du - Først kjører de så fort de kan, og i enden av rullebanen er det en hump som de kjører rett på, og så farer vi til værs! Når de vil ned igjen bare bremser de." Nesten like bra som teorıen om at trekkfugler flyr i formasjon for å unngå å drıte på hverandre. (Alle vet jo at de gjør det fordi de husker hver sin del av den lange ruta de følger, og derfor skifter de på å lıgge fremst.)

Uansett, jeg tror at av alle byer jeg har vært i med mer enn 10 millioner innbyggere, må Istanbul være den triveligste og minst overfylte. Det eneste utrıvelıge jeg har vært borti var ikke det likevel. På en nattevandring her kom jeg over en politimann som skulle skyte en katt. Men så viste det seg at han bare kjedet seg på jobben og derfor lekte med katten ved å virre rundt dyret med lasersiktet på geværet sitt!

Skopusserne her er kanskje litt slitsomme. Jeg går med oppdagerhatten mın på her, og ser dermed ut som den verste nybegynnerturisten. Så når skopussere møter meg så mister de liksom børsten sin når de passerer meg. Og en troskyldıg turist plukker den såklart opp og leverer den tilbake. Så sier skopusseren "Åh, så snilt! Du skal jammen få en gratis skopuss", som etterpå antagelıg ikke er gratis likevel. Så nå har jeg begynt å kaste børsten opp på nærmeste tak i stedet når det skjer. Da blir skopusseren sınt! Eller, jeg gjør ikke det. Jeg bare skynder meg å gjemme børsten under skjorta eller i sekken. Så blır de veldig forundret, helt til jeg ikke klarer å holde meg lenger, og må levere børsten tilbake. Da ler de også, så jeg tror det er greit.

Nuvel. Jeg holder nok ut en dag til i byen - men snart prøver jeg nok å finne litt mindre steder, helst i nærheten av natur og sånn.

Vi snakkes. #8D)

Superhelt i Tyrkia

2009-07-22T10:08:00.003+02:00

Som vi sier på tyrkisk: Merhaba!

Jeg oppdaget plutselig at jeg var i ferd med å få ikke noe å gjøre, samtidig som utsiktene til godvær i Jotunheimen de neste ti dagene var dårlige. Da var det bare én ting å gjøre, og det gjorde jeg.

Torsdag reiser jeg til Istanbul, den største byen (men ikke hovedstaden) i julenissens hjemland (bare slå opp Sankt Nikolas i Wikipedia). Hva jeg skal der å gjøre vet jeg ikke helt, men det jeg ikke vet har jeg antagelig bare godt av. Kanskje skal jeg reise til stedene som høres morsomst ut å besøke. Dermed ligger for eksempel Batman i sørøst-Tyrkia veldig godt an til å få besøk!

Det er ganske varmt og godt i Turist-Tyrkia nå, så for å få relativt levelige forhold kommer jeg nok til å reise til steder som ligger høyt til værs. De har fjell i alle størrelser opp til godt over 5000 meter, så det er nok bare å finne sin egen trivselshøyde.

Som forberedelser til reisen har jeg ikke lært meg å tegne, og så har jeg prøvd å lære meg litt tyrkisk. Det er ikke lett. Det eneste ordet jeg så langt har funnet på tyrkisk som ligner på noe som helst annet av språk er "greyfurt". Og selv det ligner ikke imponerende mye på grapefrukt, når jeg tenker meg om. Ikke er det særlig godt heller.

Men det går nok bra likevel. Og i så fall er jeg tilbake i Norge rundt 20. august.

Güle güle!

Sommeren nordpå

2009-07-15T13:51:00.002+02:00

Etter en drøy uke med temperaturer rundt 30-tallet, ytterligere forsterket av at en gjeng polske bygningsarbeidere hadde pakket huset jeg bor i inn i stekefolie eller noe sånt, dro jeg rett og slett nordover helt til det ble nødvendig å ta på en genser.

Tilfeldigvis var det akkurat så langt nord som til Brønnøysund, hvor jeg heldigvis har foreldre som kan besøkes. Så det gjorde jeg. For å holde dem i form og i live så lenge som mulig (selv om de muligens mistenker det motsatte) så dro vi på tur nesten hver dag.

Resultatet ble mange bilder, mest fra fjellheimen på Sør-Helgeland. Fjellene er ikke så fryktelig høye, siden tregrensa der går omtrent ved toppen av trærne som står nede ved havet. Men det er uansett finfine omgivelser.

Jeg har fri en måneds tid til, men vet ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Tyrkia står fremdeles høyt på prioriteringslisten, men både temperaturer der og flypriser dit tilsier at det kan være lurt å vente litt. Og er det noe jeg har mer enn nok av, i tillegg til sjokolade, navlelo, kattehår under sofaen, god samvittighet, penger og vaksiner, så er det heldigvis tid. Finner nok på noe annet nyttig og/eller morsomt i mellomtiden.

Jeg runder 30!

2009-06-18T10:28:00.004+02:00

Endelig har jeg gjort ferdig hele Australia-bunken med bilder, og med New South Wales-bildene så har jeg kommet opp i 30 mer eller mindre forseggjorte bildereiser! Klikk på bilderemsa til høyre her for å se dem.

Jeg tror jeg skal rekke 100 før jeg må legge inn årene for godt, men vi får vel se.

Uansett, da var det gjort. Og for et par dager siden avviklet jeg foredraget mitt om Jotunheimstien for Turistforeningen på Frognerseteren. Det gikk faktisk bra, med sånn cirka fullt hus! Hvem skulle vel ha trodd at jeg, som gjennom det meste av 1980-årene satt inne foran en Commodore64 og ble maset på om at jeg burde gå ut og få meg litt frisk luft, skulle ende opp med å foredra for friluftsfantaster om livet i skogen? Ikke jeg, i hvert fall. Men sånn gikk det, og nå er jeg plutselig helt fri for forpliktelser frem til midten av august! Hurra!

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal bruke sommeren til. Jeg har litt lyst til å reise øst i Tyrkia, så jeg leser meg opp på det. Der har de såpass høye fjell at det ikke gjør noe om det er noenogførti grader nede ved havet. Men det kan like fort bli Japan eller Rondanestien i stedet, kjenner jeg. Eller noe helt annet.

Mens jeg funderer litt mer på det, så kan dere gjerne følge i mine fotospor gjennom utvalgte steder i New South Wales, her.

Det er litt for enhver smak, tror jeg. I hvert fall for de av dere som har sansen for dype skoger, søte insekter og australske kunstverk.

Ha en fin sommer, du også! #8D)

Azorterte bilder

2009-05-21T16:39:00.002+02:00

Da var det gjort. Bildene fra Azorene er gjennomgått og for en stor del forkastet. Det som ble igjen kan du finne her.

Jeg var der i bare en uke, så jeg skal ikke felle noen dom over Azorene som reisemål. Likevel må jeg få si at jeg drar nok heller tilbake til Madeira en tredje gang før jeg prøver Azorene igjen.

Hvis man har tenkt å bruke ferien til å gå seg turer, så fungerer São Miguel greit. Det går buss til det meste av øya tidlig om morgenen, og så kan du bruke resten av dagen på å gå en rundtur og rekke ettermiddagsbussen tilbake. Eventuelt kan du rett og slett gå tilbake. Øya er ikke større enn at det stort sett er mulig om du bare er litt sprek. Ta med godt med niste, for det er langt mellom butikkene ute på bygda.

En ulempe med São Miguel er at det ser veldig fristende ut å gå overalt, for landskapet er åpent og innbydende. Men når man kommer nærmere så oppdager man at selv om det bare er få gjerder, så er det nok av hindringer. Vanligvis i form av massive, plantede tornekratt, som skal hindre kuene i å gå fritt dit hvor gresset er grønnest. Jeg fikk bruk for alt jeg hadde med av plaster, for å si det sånn.

Ellers var det en fin tur!

Anmeldelse av katt

2009-05-10T22:26:00.003+02:00

Mens vi venter på at jeg igjen skal reise et sted, må jeg vel skrive om noe annet. Da er det jo heldig at fordi også andre bedriver reisevirksomhet har jeg nå testet katt i en uke. Her følger resultatene.

Jeg, som bor alene og så trangt at jeg sjelden har besøk, har antagelig ikke verdens strammeste standard for renhold i hjemmet. For meg er en kjapp rundvask annenhver uke eller så vanligvis mer enn nok.

Når man har katt er det ikke nok. Hvis man vil leve et tilnærmet normalt liv med katt i huset, så må det støvsuges minst tre ganger daglig. Hvilket ikke er særlig normalt i seg selv, spør du meg. Men det må til. Det tok bare to dager fra katten kom i hus til enhver flate i hele leiligheten var dekket med kattehår. Jeg fatter ikke hvordan den klarte det. Tilsynelatende lå den bare i vinduskarmen og slikket solstråler og sin egen endetarmsåpning.

En effekt av røytingen ble at jeg måtte spise mye kattehår mens testen pågikk. Det høres ekkelt ut, men hva skal man gjøre, da? Samme hva jeg berørte, inkludert duk og bukse, så endte jeg opp med kattehår på fingrene. Jeg prøvde å spise med kniv og gaffel, men det funket dårlig med for eksempel knekkebrød med potetgull og salami. Jeg trøstet meg med at kattehår visstnok inneholder mye D-vitamin.

Hemmeligheten bak hårspredningen kan godt være at katter er nattdyr. Det var lett å se. Dagen lang lå den og sov på de merkeligste steder. Så ble det mørkt, og etter en stund la også jeg meg. Da våknet katten. Den løp trolig flere kilometer hver natt. En prestasjon inne i en leilighet på tretti kvadratmeter, hvorav de fleste er dekket med inventar. Det er også en prestasjon å trampe såpass høylydt som denne katten i galopp klarte, sett i lys av at katten sikkert ikke veide så mye som to kilo engang.

Når katten ble lei av å løpe rundt ville den heller leke. Det signaliserte katten ved å finne frem esken den hadde med seg hjemmefra, en eske som for øvrig inneholdt flere leker enn jeg noensinne hadde da vi var ung. De fleste av lekene dens sa enten piiip-piiip eller lagde ringlelyd. Katten valgte en leke med passe mye lyd, tok den i munnen og kom inn på soverommet og lagde et helvete. Så våknet man, prøvde å stenge lyden ute, gav opp, og så lekte man med katten i ti minutter mens man bannet. Katten ble lei etter en stund, man sovnet, katten begynte å løpe igjen, og så var det snart klart for en ny lekestund.

Den eneste effektive måten å avspore en katt på er ved å gi den mat. Det funker, men har en rekke ulemper. For eksempel det at mat som katter liker typisk stinker jø! Og fyse! Du bør altså ikke planlegge å selv spise noe den nærmeste timen etter at du serverer mat til katt. En annen ulempe er at inne i kattemagen skjer det noe med maten som gjør at den stinker enda verre når den kommer ut igjen. For den kommer ut igjen, etter å ha formert seg inne i katten. Det kommer *mye* ut igjen.

Med litt flaks er katten vant til å finne seg en skoeske full av spesialsand når den skal slippe noe ut av tarmsystemet. Det å rydde opp etter en katt som har vært på do er likevel ikke helt trygt. I gamle dager brukte man en slags sand oppi doen. I våre dager bruker man en spesialvariant av "Den lille kjemiker". Det er noen hvite småstein som blir gule av kattepiss, så man ser når den må skiftes, og så er det en del blå steiner innimellom. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre, men jeg vet at de fester seg til kattedrit, og hvis man slenger kattedrit med blå stein på ned i do, så freser vannet i doen mer enn katten som ble testet selv noensinne gjorde. Hvis man følger nøye med så ser man også at en liten atomsopp danner seg nedi der. Det kan umulig være helt trygt.

Katt må ikke bare ha mat, men drikke også. Helst vann. Som jo er greit nok, for vann er det jo bare å hente i springen. Men det er et problem her også, som for alt jeg vet kanskje varierer litt fra katt til katt. Noen katter drikker nemlig tydeligvis bare rennende vann. Kanskje de tror at de er på fjelltur bare fordi de er i syvende etasje, og så har de hørt at man bare bør drikke vann som er i bevegelse. Så når katten jeg testet ble tørst, så sa den mjau, mjau, mjau, mjau, mjau, mjau helt til jeg skjønte hva den ville, og så måtte jeg skru på springen på badet. Ikke for mye og ikke for lite, men akkurat passe, sånn at katten kunne hoppe opp og drikke vann rett fra springen. Her burde produsenten ha lagt inn litt mer toleranse for vann i skål.

Jeg tror det får holde. Jeg kunne sagt mye om katters evne til å sove på tastatur, i vaskeservant og på durende kjøleskap, men det trengs neppe. De fleste skjønner vel allerede hvor dette bærer hen.

Oppsummering: Å ha katt får terningkast to. Det anbefales ikke, med mindre man trenger mye D-vitamin og gjerne vil ha en alternativ døgnrytme eller trenger en unnskyldning for å slippe å reise bort eller lese bøker i fred og ro.

PS: Det var nå litt koselig også, da. #8D)

Yngstemann paa oeya!

2009-04-26T21:55:00.004+02:00

Hohoi! Her på Azorene går alt fint, bortsett fra at jeg har fått bruk for alle klærne jeg hadde med. Og ofte alle på en gang!

Likevel, jeg klarer meg fint med 15 grader og iskald vind, i hvert fall så lenge det ikke regner. Jeg holder varmen ved å gå rundt her og fundere. For eksempel på hva han tenkte på, han fyren som lanserte slagordet "The Azores - Taste Them!"

Antagelig tenkte han mer på å friste folk til å prøve den hjemmelagde maten til tante Maria, enn på hvordan det egentlig høres ut når man sier det på engelsk. Eller kanskje det bare er jeg som uttaler Azores helt feil.

Jeg har fått et fint sted å bo, midt i gamlebyen i Ponta Delgada. Det er et enkelt sted, men bryllupsuite, det har de. "Plus four square metres of bed to remember together for a life time!", som de reklamerer med. Ingen grunn til å forlate senga når man er på bryllupsreise på Azorene, altså.

Hvis man nå likevel gjør nettopp det, er det altså best å være forberedt på litt kulde. Sånn som en fyr på bussen her ikke var. Han frøs kraftig på grunn av ventileringen på bussen, så han trykket og trykket på "STOP"-knappen over seg for å skru av kaldlufta. Og det fortsatte han med helt til sjåføren kom bak og truet ham med bank hvis han ikke holdt opp. Håper han fyren skulle til endeholdeplassen, da. Haha. "Ass Sores endeholdeplass". Jaja.

I går var det stor festivitas i byen. Hele tre musikkorps defilerte langs havnepromenaden og spilte den samme sangen om og om igjen. Jeg vet ikke hva de feiret, men plakatene sa at det var 35-årsjubilueum for 25. april. Hm. Selv her ute i havgapet må det da ha vært 25. april mer enn 35 ganger? Eller? (Redigering i ettertid: Det var visst det relativt fredelige militærkuppet i 1974, også kalt nellikrevolusjonen, de feiret. Hendelsen tok Portugal over fra diktatur til demokrati: http://en.wikipedia.org/wiki/Carnation_Revolution.)

São Miguel er ei lita øy, så de sløser ikke med plassen, unntatt i sengene på bryllupssuiter, muligens. For eksempel er fortauene maksimalt 25 centimeter brede (her gjelder "Survival of the slimmest"!), og veiene er akkurat bare så brede at det er helt uaktuelt med sidespeil på bilene. Unntatt på buss. Der andre ikke engang kan ha sidespeil, klarer bussjåførene fint å kjøre to busser i bredden uten å bulke.

Ikke at jeg har fått nyte så mye av det ennå. I går stod jeg og ventet på buss, og siden jeg tross alt er i Portugal syntes jeg ikke det var noe rart at bussen var 5-10-15-20 minutter forsinket. Til slutt kom en innfødt og lo av meg og sa at det nettopp hadde kommet to cruiseskip til øya, så noen buss kunne jeg bare glemme.

Alle busser var nemlig inkalt til aa kjøre tjukke amerikanere fra keramikkverksted til ananasfarm til teplantasje til broderisjappe til souvenirbutikk og tilbake til båten hele den dagen. Eller, han sa ikke "tjukke amerikanere". Han sa "amerikanske griser". Og senere på dagen så jeg hva han mente.

Håper de ikke hadde med seg svinepest til øya, for jeg har nemlig mer enn nok av snørr i nesa allerede.

Lykke til, dere også!

Rekognovalesens

2009-04-22T23:24:00.003+02:00

Hoho! Det var farlig nært at det ble Ibiza likevel!

Plutselig fikk jeg ordentlig fri, men da var det bare åtte dager til jeg skal være foreldrevakt og ti dager til jeg skal være kattevakt, så luken min å reise i var litt trang. Det stod mellom São Miguel (Azorene), Mallorca eller ikkeno tur. Så det ble det første.

(Bildet er fra Madeira, men det er vel same same, only different, tenker jeg.)

Så torsdag formiddag tar jeg flyet til Ponta Delgada. Tipper det skjer mye spennende der på denne tiden av året. Pensjonistkongress, blomsterseminar, heklekurs og lange diskusjoner om været, bare for å nevne noen av høydepunktene.

Det får ikke hjelpe. Jeg trenger en tastaturfri uke etter all bilderedigeringen i det siste. Alt jeg skal trykke fremover er på utløserknappen på kameraet mitt, og eventuelt på do, men det tviler jeg på. Azorene er Portugal, og der vet de å lage mat på ordentlig vis. Baccalao, for eksempel. Eh... Eller kanskje noe annet, noe hvor råvarene helst ikke skal henge ute i sola i noen måneder før de tilbereder det.

Og så skal jeg lage et foredrag om noe som er langt og grønt og fullt av ull. Mer om det når jeg er tilbake. Imens kan dere jo gjette hva det kan være for noe.

Jaja. Men da blir jeg borte en ukes tid. Habra så lenge!

Over stokk og stein

2009-04-12T10:02:00.003+02:00

Bokstavelig talt. Sånn tror jeg fint oppholdet mitt på Tasmania kan oppsummeres med bare fire ord. "Det var mye gåing" funker også. Jeg kan også rekapitulere det hele uten å bruke ord i det hele tatt, for nå har jeg plukket ut 96 bilder til å gjøre jobben.

Det handler altså om at jeg tok båten fra Melbourne til Tasmania for å virre rundt i noen nasjonalparker på øya. Der fant jeg firkantet wombatbæsj, isbiter på stranda (som riktignok viste seg å være knuste, men likevel fullt funksjonelle brennmaneter), planke-motorveier over fjellvidda, roboter som tømte søpla og en sommerlig snøstorm. Utlandet er et merkelig sted.

Bildene finner du ved enden av regnbuen, og her.

Ellers har jeg det bra. Nå er det bare cirka tusen bilder igjen i bunken (fra New South Wales), og når de er unnagjort kan jeg kanskje komme litt videre i livet. Jeg er usikker på hva mitt neste prosjekt skal være, men av uforklarlige årsaker har jeg bare seksti arbeidsdager igjen i år, så noe må jeg jo finne på.

Jeg tror ikke det blir Ibiza.

Ha en fin etter-påske! #8D)

Bjørn

Australiabilder, del 2

2009-03-18T13:59:00.002+01:00

Her jobbes det på spreng, kan dere tro! Nå har jeg kommet enda lenger ned i bildebunken fra Australia-turen. Jeg forkastet nesten 97 prosent av bildene jeg tok i området sør for Perth, men det som ble igjen tåler dagslys, tror jeg.

Jaja. I hvert fall, hvis du liker store trær og glattskurt stein, da kan det godt hende du vil synes at det er verdt å kikke igjennom dette galleriet.

Så var det Tasmania, da...

Australiabilder, del 1

2009-03-09T12:11:00.004+01:00

Sånn. Da har jeg kommet omtrent en tredjedel ned i bildebunken fra Australia-turen min nylig. Den delen av reisen henger sammen som en enkeltstående rundtur i Vest-Australia nord for Perth, så jeg har laget et eget galleri for de bildene.

Motivene handler, neppe overraskende, stort sett om friluftsliv i fine, men ofte også lite gjestmilde omgivelser. Min drømme-Australia-opplevelse, på en måte. Rød sand, rare dyr og fugler, mystiske spor i sanden og ting menneskeheten bare nylig har oppdaget.

Bildene er her.

Jaja. Så var det tilbake til arbeidet med resten av bildene...

Bjørn

Regnskapets time

2009-03-07T17:02:00.002+01:00

(Eller: Hvorfor Australias turistindustri sliter.)

Nå kommer jeg snart til å publisere diverse bilder og tekst fra mine ti uker i Australia nylig. Og når jeg gjør det kommer jeg antagelig til å få en del e-post med spørsmål om reisen min. Mange av spørsmålene kommer til å handle om hva reisen kostet.

Vanligvis pleier jeg å svare at jeg egentlig ikke vet helt. Jeg setter aldri opp noe budsjett for turene mine. Jeg bare betaler det det koster for å komme dit jeg vil og gjøre det jeg får lyst til. Men på denne turen gikk jeg konstant med en slags følelse av at jeg brukte mer penger enn jeg pleier, og kanskje mer enn jeg burde.

Nå har jeg kikket på kontoutskriften min for perioden jeg var i Australia, og jøje meg, jeg brukte jammen penger, ja! Ikke at jeg klager, såklart. Denne reisen gav meg mange av de der øyeblikkene av lykke som antagelig er hovedgrunnen til at jeg reiser. Men når jeg ser på det i ettertid, så er det ingen tvil om at for de pengene kunne jeg jammen gjort mye flott andre steder i verden i stedet!

Så for de av dere som funderer på å ta dere en tur til Australia, følger her noen kjedelige men forhåpentligvis nyttige fakta om hva en tur som min koster.

NB! Jeg er veldig selv-aktivert. Hvor enn jeg reiser så finner jeg på noe å gjøre på egen hånd. Vanligvis bare går jeg rundt og observerer, og koser meg med det. Jeg gjorde ingen fallskjermhopp, strikkhopp, cruise eller turer med guide, og jeg deltok i veldig liten grad i de utallige, ofte overprisede aktivitetene for ryggsekkreisende, som tilbys overalt i Australia. Sånn sett har jeg antagelig reist på ganske lavbudsjett.

Vil du ha et eksempel på hva sånne overprisede aktiviteter kan være? Vel, hvis du drar til Sydney oppdager du fort Harbour Bridge, og antagelig tenker du at det hadde sikkert vært fint å gå opp der og se utover byen. Og gjett hva? Det kan du gjøre! Hvis du er villig til å bruke tre og en halv time på det, inkludert et lite sikkerhetskurs og tiden det tar å få på seg kjeledress og vernesko. Det koster "bare" 850 kroner. For å gå i trapper! Med mindre du har lyst til å gjøre det ved solnedgang, da. For da koster det 1125 kroner. Eller hvorfor ikke gjøre det ved soloppgang? Jo, fordi da koster det sinnsyke 1333 kroner! Og ennå har jeg ikke nevnt at på turen får du ikke lov til å ta med deg eget kamera. Du er derimot mer enn velkommen til å betale en stiv pris for en kopi av bildene som "bro-turlederen" din tar underveis.

Det mest fantastiske med brobestigningen i Sydney er ikke prisen de tar for det, eller utsikten fra toppen, men det faktum at siden de startet med slike turer i 1998 har to millioner turister gjort turen! Ikke verst for en bro som kostet bare 10 millioner australske dollar å bygge (i 1932).

Det er lett å bruke en formue selv om du holder deg borte fra byene og i stedet bruker tiden din på turer i Australias mange fantastiske landskap. En guidet tur gjennom Tasmanias villmark koster typisk åtte til tolv tusen kroner for 5-7 dager. Ok, det kan hende du får overnatte på hytter med vinkjeller og boblebad, men det er likevel en avsindig pris å betale for å nyte av en natur som i utgangspunktet ble skapt gratis.

Vi som er fra Norge skjønner jo at prisen for å bevare en høy levestandard er nettopp høye priser på det meste. Men de fleste som har begrensede midler å reise for er fornuftige nok til å holde seg unna Norge. Australia, derimot, virker det som om stort sett alle som tar seg en tur Jorda rundt besøker, og der bruker de halve budsjettet sitt på å gjøre vanligvis forbausende lite. De kunne fått SÅ mye mer for pengene sine andre steder i verden!

Nuvel. Her er noen tall fra meg. Jeg oppgir tallene i australske dollar, AUD, sånn at de kanskje ikke blir fullt så sårbare for valutasvingninger som hvis jeg hadde brukt kroner.

Samlede utgifter, inkludert alt: About AUD 10000 (i mars 2009 tilsvarer det cirka 45000 kroner).
Gjennomsnittlig forbruk pr dag (jeg var borte i 70 dager), inkludert flybillett fra Norge: AUD 140.
Gjennomsnittlig forbruk, uten flybilletten fra Norge: AUD 101.

Flybillett til/fra Australia
Jeg reiste med British Airways i høysesongen og fløy Oslo - Perth og Sydney - Oslo: AUD 2800. Lavere priser har vært tilbudt senere, men bare det å komme seg til og fra Australia kostet meg altså rundt en fjerdedel av totalutgiftene. Når det er sånn gir det mening å bli der en stund og se mye.

Overnatting
Inkludert en del netter i telt i bushen: AUD 1100. På mindre steder bodde jeg for 20-25 dollar pr natt, på større steder kostet det litt mer, 30-35 dollar. Det finnes litt billigere vandrerhjem og ungdomsherberger nesten overalt, men jeg foretrekker trygge og rolige steder, og de koster ofte litt mer. Ofte er det YHA-vandrerhjem jeg velger.

Mat
Jeg vet ærlig talt ikke helt hvor mye av det jeg brukte som gikk til mat og drikke. Et måltid fast food kostet typisk AUD 10 (pizza, hamburger, kebab, kylling). Å spise på en litt ordentlig restaurant kostet typisk rundt det dobbelte av det. Man kan lage mat selv på vandrerhjemmene, men det lønner seg bare hvis man finner noen å dele matlagingen og innkjøpene med.

I Vest-Australia er det mange små steder langt fra alt, og der koster dagligvarer MYE mer enn de koster inne i byene og på østkysten. Det lønner seg å handle mye i butikkene til de store matvarekjedene når man kan. Aktuelle kjeder er typisk Coles, Woolwoorths og IGA.

For meg er sjokolade essensielt, og det er litt dyrt i Australia. Heldigvis har kjedebutikkene ofte tilbud på store sjokoladeblokker (200-250 gram for 12-20 kroner).

Transport
Det å komme seg rundt i Australia blir fort dyrt. Det er enorme strekninger som skal tilbakelegges, og konkurransen om kundene er ikke stor. Man kan fly langt ganske billig, men da går man også glipp av alt man kan se på underveis.

Greyhound er et bra busselskap, men hvis du skal til steder litt utenfor hovedferdselsårene så har de en håpløs rutetabell. Jeg valgte i stedet å reise med Easyrider Tours. De selger billett fra A til B, og så kan man gå av og på bussen der man vil underveis, de kjører innom mange av de stedene som man virkelig vil se, og de har busser som går på tider av døgnet som gjør at man får med seg mest mulig. Ulempen med dem er bare at det koster litt mer enn Greyhound, og sjansen for at bussen bryter sammen er vel strengt tatt litt større også. #8D)

Min Easyrider-billett fra Perth til Broome kostet cirka 750 AUD for 7 reisedager med selvvalgt antall stopp, og tilsvarende billett i et triangel på tre dager sør for Perth kostet AUD 320.

Jeg gjorde noen innenriksflyvninger også: Broome - Perth for AUD 165. Perth - Melbourne for AUD 120. Hobart - Melbourne for AUD 150. Jeg fant billettene via www.webjet.com.au, og det lønnet seg virkelig å kjøpe billett minst en uke før avreise.

Jeg tok ferge fra Melbourne to Tasmania, og jeg var heldig og fant en restplass på en dagseiling for AUD 45. Vanlig pris én vei er AUD 128, eller AUD 179 i høysesongen.

Jeg tok tog fra Sydney til Blue Mountains, og det var rimelig, under AUD20. Tog brukte jeg også derfra til Port Macquarie og tilbake til Sydney etterpå, for cirka AUD 70 hver vei. I tillegg tok jeg en nattbuss fra Melbourne til Sydney, og det kostet AUD 75. Jeg reiste med Firefly, men Greyhound tilbyr omtrent samme reise for samme pris.

Underveis på reisen min fant jeg på at jeg ville gå "Overland Track", en langtur i fjellene i Tasmania. Å få vandretillatelse kostet AUD 150. Da kunne jeg gå så lenge jeg ønsket, men jeg måtte starte på en gitt dag. For å få lov til å gå måtte jeg ha "ordentlig utstyr". Det var midt på sommeren, men det ble likevel stilt krav om at jeg måtte ha eget telt og varmt og vindtett regntøy. Jeg kjøpte det så billig som jeg kunne finne det, og det endte med å koste meg cirka AUD 275.

Sånn. Det var det. Nå håper jeg du tenker deg godt om før du reiser til Australia. Det er et supert reisemål, men det er da også resten av verden, og for store deler av resten av verden kan du klare deg med mye mindre penger... #8D)

God tur, hvor du enn drar!

Singapore Slung

2009-02-08T17:34:00.004+01:00

Juhu! Jeg har gjort ferdig Singapore-bildene! Da har jeg bare de 4083 bildene fra Australia igjen å gå gjennom! Hurra!

Singapore-bildene er litt fuglepark, litt dyrehage, litt horestrøk og litt forskjellige ting fra sentrum som jeg syntes var litt merkverdige.

Den observante surfer vil legge merke til at det er mange kveldsbilder, og det kan jeg bare forklare med at jeg brukte stoppen i landet til å jobbe bort en jetlag på min vei til Australia. #8D) Det kan jeg for så vidt anbefale. Singapore er et travelt sted, men det å gå på måfå rundt i gatene der midt på natta, etter at nesten alle har lagt seg, det var litt stilig. På en sånn-vil-det-kanskje-føles-å-overleve-en-fugleinfluensaepidemi-måte.

Her er bildene.

Vel bekomme!

Palme ved reisens slutt

2009-01-20T10:55:00.003+01:00

Det tar faktisk ett og et halvt døgn å reise fra Sydney sentrum til Oslo sentrum, via Botany Bay, Singapore, London og Ulvenkrysset. Men takket være British Airways sine lettpåvirkelige innsjekkingsdamer i Sydney så gikk det forunderlig fort likevel. Jeg klarte nemlig å bli oppgradert til en standsmessig klasse hvor det inngikk liggestol og fire togakledde kvinner som matet meg med druer og viftet med palmeblader for å holde turistklasse-passasjerene unna.

I hvert fall det med stolen er sant. Jeg sov godt og generelt koste meg gjennom de drøyt 17000 kilometrene det varte. For å få en sytten tusen kilometer lang rekke med 25 centimeter lange Twistposer trenger du 68 millioner Twistposer. Det er mye sjokolade. Og ganske mye marsipan og lakris. Og banansmak. Men nok om det.

Hun i stolen ved siden av meg klarte derimot ikke å sove i stolen sin, og fikk derfor tilbud om å ligge i en ordentlig seng, nede sammen med flyvertinnene. Bra triks! Dessverre fikk hun den siste sengeplassen der, men nå vet jeg det til neste gang.

Jeg kommer tilbake med mer fyldig rapport og oppsummering om Australia etter hvert. Skal bare se gjennom og organisere 4443 bilder først. Over her er en smaksprøve. Det er meg og en hel steinvegg full av typisk vest-australsk natur. Det kan se ut som tapet fra 1976, men det er faktisk sånn fjell deromkring ofte ser ut, og det har vært sånn siden lenge før LSD ble oppfunnet.

Her hjemme ser ting ut til å være under kontroll, bortsett fra at alle har influensa og at gatene er fulle av noe hvitt, vått pulveraktig ett eller annet. Og så er jeg ikke sikker på om jeg kan anbefale å låne bort leiligheten sin til foreldre sine når man reiser bort i noen uker. Belønningen i mitt tilfelle var støvsuger i julegave. I tillegg stort sett tømmer de barskapet ditt.

Vi sees!

Bjørn

Koalaeutanasi

2009-01-14T13:21:00.003+01:00

Ojojoj...

Jeg dro til Port Macquarie for å få se ville (men søvnige) koalaer i skogen, men nå som jeg har sett en, så angrer jeg litt.

Byen er en ganske så turismebasert by, med masse fish'n chips- og andre kjappmat-spisesteder. Folk bedriver dagene med å ligge på stranda eller oppsøke en av utallige hudkreftklinikkene her, hvis de da ikke drar på drikk-så-mye-du-vil-cruise opp elva i en dårlig kopi av en kinesisk djunke som heter Junk Material.

Likevel har man innenfor bygrensene sånn cirka 450-500 koalaer hengende rundt i eukalyptustrærne her. Eller, de hadde i hvert fall det inntil jeg kom hit. Jeg tok en tur i et naturreservat og gikk med nesen i været for å se om jeg kunne se noe dyreliv. Og det kunne jeg. Plutselig fant jeg en koala som gjorde hva koalaer gjør best, nemlig bare satt der og sturet. Jeg kikket på den og den kikket på meg, og det var for så vidt en fin opplevelse, så jeg fotograferte like så godt dyret så godt jeg kunne. Og jeg kan ganske godt når jeg bare vil.

Så dro jeg til det lokale koalahospitalet, for å besøke de syke koalaene og kanskje muntre dem opp litt. Og når jeg likevel var der, så tenkte jeg at jeg skulle imponere folkene der med å vise frem den fine koalaen jeg hadde klart å finne helt selv, nesten i villmarken. Ojojoj.

Det viste seg at bildene mine var så dødsbra (dvs det viste at dyret hadde ganske solid rennerumpe, eller noe) at koalalegen jeg snakket med klarte å se at dyret var en hunn, og at den hadde klamydia. Så dermed var det rett ut i bushen og fange koalinnen, og enden på visa er at de neppe fikk tak i den tidsnok til å kurere den, så nå blir det avlivning, og vips, så har de bare 449-499 koalaer her i byen. Snufs.

Håper de gir kosedyret et godt siste måltid, og kanskje en sigar, og den siste eukalyptusolje og generelt en verdig slutt på det hele. Sånn kan det gå.

Koalaene på hospitalet har det ellers rimelig bra. De har egen koala-ambulanse ogsaa. Litt sært, kanskje, men noe må de jo bruke de mange millionene de årlig drar inn fra tussete eldre kvinner som kommer hit som turister like før de dør, forelsker seg i koalaene og testamenterer hele formuene sine til hospitalet. Og så subsidierer de egne koalatrapper som monteres i svømmebassengene til folk her i nærheten, i tilfelle en koala faller ned i bassenget og må komme seg opp igjen før den drukner.

Så sånn har de det her. Jeg blir her en dag til for å se paa strand, hav og rare dyr, og så er det tilbake til Sydney, og så er det hematt i neste uke. #8D)

Blåfjell

2009-01-11T12:25:00.003+01:00

Joda, det ble tur til Blue Mountains på meg. De siste tre-fire dagene har jeg gått rundt i Jamison- og Megalong-dalene og sett på de blå fjellene. Det viser seg at fjellene slett ikke er blå, unntatt når man ser dem fra veldig langt unna. I blåningen er som kjent alle fjell blå, og disse er ikke noe unntak.

Men det er fine og koselige fjell, altså. Bare synd at det er så mye folk her at det nesten ikke er noen dyr igjen i "villmarken". Heldigvis er utsikten stort sett så bra at man ikke savner dyrelivet så veldig. I dag var det veldig fint vær her, og da var det plutselig en aboriginer som satt og spilte på australsk lur, didgeridoo, ved siden av der turistbussene stopper. Men det var det ingen som så. Fantastisk hvordan de innfødte blir ignorert her.

En statue som skal illustrere sagnet om de tre søstre (tre knauser her som tar seg godt ut på bilde) ble til ble derimot ikke mye ignorert. I motsetning til et lite skilt ved siden av det, hvor det står at man må behandle statuene respektfullt. Men det kan jeg for så vidt godt forstå, for sånne kropper som de tre nakne søstrene har fått, det tror jeg ikke det finnes aboriginere som har. Det må i så fall være aboriginere som har stilt opp for Playboy opptil flere ganger. Og sånne finnes altså neppe. Asiatiske hender og andre kroppsdeler generelt dekket stort sett kontinuerlig statuenes bryster, rumper og diverse andre områder, mens blitzregnet haglet og den japanske spesialfnisingen nådde uante høyder.

Det er ikke bare asiatiske turister her. Bare nesten. Det er noen russere også. De er stort sett tjukke, gamle menn, som i likhet med tjukke gamle russere på ferie nesten overalt i verden går og leier på leie-damer, som er unge, slanke og pene. Fjellene er ikke så voldsomt høye, men de tjukke russerne sliter med dem likevel. Jeg har ikke hørt saa mye russisk banning, stønning og tungpustethet siden jeg var i Kazan. Og der var kilden til lydene russere uten klær, som lå rundtom i en park og gjorde hva de kunne for å opprettholde den sinnsyke abortstatistikken i Russland. Så jeg fikk meg noen fæle flashbacks på turstiene her, ja.

Og jeg har fått mer ogsaa. I dag ble jeg lei av turstiene, saa jeg lagde meg min egen sti rett inn i bushen. Det gikk bra ganske lenge, helt til jeg plutselig oppdaget en papercut-plante, eller noe. Vips, så var den ene håndflaten min en eneste stor blodpøl. Og jeg hadde jo ikke noe vann igjen. Det skal jeg hilse og si, at å vaske sår i Cola, det gjør vondt! Jeg skjønte fort hvorfor stedet jeg var ved het Echo Point. Jeg hylte bare verre mens jeg vasket sår, og straks hørtes det minst dobbelt så vondt ut som det egentlig var meningen at det skulle.

Pyttsann. Hvis fingrene fremdeles henger på i morgen, så går det her antagelig bra. Jeg har større problemer å takle enn det. Vandrerhjemmet her, for eksempel, er nå fylt til randen av tyskere på buss-gruppetur, og de sitter i peisestua og spiller gitar og synger internasjonale schlagere høyt og tydelig. Wonderwall og Nothing Else Matters sekstenstemt med tysk aksent er en kuriøs opplevelse.

Men nå drar jeg altså til Syden.

Vi snakkes!

Enden er nær

2009-01-06T13:00:00.003+01:00

Bare 10-12 dager til jeg skal reise hjem nå, og det gjør ingenting. Jeg har allerede gjort alt jeg hadde tenkt å gjøre, så nå er det bare å fylle på med bonusgreier på slutten.

Nyttårsaften var jeg i Hobart, som er hovedstaden i Tasmania. Der har de solid nyttårsfeiring, for det sammenfaller omtrent med at de båtene som ikke kullseiler i løpet av romjula, når det er Sydney-Hobart-seilas, kommer i mål. Jeg synes litt synd på folket der nede. De bor både på Nordpolen og i Australia, på en måte, og dermed lever de i et kaldt klima, men også i et motebilde som styres fra varme Sydney. Dermed må jentene gå rundt med korte skjørt og dype utringninger, samme hvor mye frostrøyken står. De dype utringningene, kombinert med at de nødvendigvis må holde armene i kors for å holde varmen, fører til en masse nesten-ulykker, kan jeg melde. Men nok om det.

På min siste dag i Tasmania tok jeg en liten tur opp på Mount Wellington, en tolvhundremeters-topp like innenfor byen. Da blåste det såklart opp til snøstorm! Selv på Tasmania er det litt sensasjon midtsommers, så da var et TV-crew kjapt på pletten. Dermed kom jeg nesten på TV her, for da jeg først fikk sjansen til å lage snømann, så lagde jeg snømann. Og hva er vel bedre myknytt på "Tasmania i dag" enn en søt backpacker som lager snømann midt på sommeren? Jo, det skal jeg fortelle dere: Ei lita jente med langt, lyst hår og rosa kjole så at jeg lagde snømann, og så bestemte hun seg for å lage snoemann, hun også. En bitteliten, stusselig snømann. Og hvem tror dere TV-teamet bestemte seg for å lage reportasje med?

Jeg kan røpe såpass at det ble ikke meg. Hrmpf.

Så da reiste jeg like så godt fra hele Tasmania. Fly til Melbourne, buss videre derfra til Sydney, og her er jeg nå. Her har jeg fylt dagene med å treffe kjente, både nordmenn på nyttårsferie og australiere i sitt rette element. Det er litt tamt etter all villmarka i det siste. Fin by, men alt er bare sånn som man forventer det, hverken mer eller mindre. Det er neppe tilfeldig at Sydney og Disney har nøyaktig de samme bokstavene, i hvert fall hvis man bare staver Sidney litt feil, slik som mange gjør. Overalt er det fullt av turister som vil bli tilfredsstilt på raskest og enklest mulig måte, og de får det de kommer for.

Så her har man ikke mer moro enn man påfører seg selv, enten ved å betale noen for å underholde en, eller ved å finne på noen sprell. Jeg har for eksempel spist noe med mye chili i, og så gned jeg meg i øyet. Ajaj! Men det er nesten ikke rødt lenger nå.

Kaaanskje jeg unner meg litt strandliv nå, men det skulle ikke forundre meg om jeg plutselig sitter på toget inn til Blue Mountains for å gå litt mer tur. Er på gang-kjøret nå, er jeg redd...

Skal holde dere oppdatert om hva det ble til etter hvert. Habra så lenge.

I Hobart med hannbart

2008-12-30T08:24:00.004+01:00

For nå er jeg nede fra fjellet, og jammen har jeg blitt skjeggete igjen. Til gjengjeld har jeg ikke et eneste gnagsår og ingen vannblemmer etter drøyt hundre kilometer oppe i Tasmania-fjellene. Men skjeggveksten skal jeg nok få gjort noe med, for her i Hobart har de elektrisitet og greier.

Langs The Overland Track har de ikke sånne nymotens ting. Derimot har de, har jeg nå sett på kloss hold, ekidna, wombat, wallaby, blodigle, quoll, nebbdyr, tasmanske djevler og tigerslanger. Takke meg til Jotunheimstien. Der har de sau, og ferdig med det, stort sett.

En dag på turen var det spesielt varmt og fint, og jeg gikk fortfortfort under løvtaket til eukalyptusene. Men så skulle jeg skritte over en trestokk, og så lå det halvannen meter tigerslange og solte seg på den andre siden av stokken. Jeg stivnet i panikk, og slangen blunket rolig to ganger før den døsig buktet seg til skogs. Jaha, artig å se såpass farlige slanger rett under foten sin, tenkte jeg, og gikk videre. I et kvarter, helt til nøyaktig det samme skjedde igjen.

Da måtte jeg sette meg ned på en stubbe og tenke litt over livets skjørhet. Og ikke før hadde jeg satt meg ned, så kom slange nummer tre smygende ut av buskaset like ved siden av meg. Resten av den dagen var hver eneste skygge på stien for meg en slange inntil det motsatte var bevist. Det gikk ganske langsomt for seg.

Forresten var det ikke så greit med antistoff mot slangebitt her som jeg meldte i forrige post. Riktignok finnes det ett enkelt stoff som virker mot alle slangebittene, men det stoffet finnes ikke noe sted ute i bushen eller hos skogvokterne. Man blir nemlig omtrent like syk av å få antiserumet i seg som man blir av giften det skal virke mot, så man må til sykehus og få det tilført av en lege. Så nå vet jeg hvorfor det er så mange landingsplasser for helikopter ute i villmarka her.

Turen var likevel bare fin. Til i morgen er det meldt snøvær i området jeg gikk i, så det føles veldig riktig å ha dratt derfra. Mens jeg gikk var det derimot stort sett klarvær, og kanskje litt kaldere enn jeg hadde trodd. I snitt har de 30 dager pr år uten regn der, så jeg får vaere fornøyd med å ha fått oppleve 5 av dem. Takket være litt gammelsnø har jeg nå også fått kaste australsk snøball for første gang. På en tysker, såklart. Det var oppe på Mount Ossa, 1614 meter høyt, Tasmanias høyeste fjell.

Fra Mount Ossa ser man det meste av øya. Og fra like nedenfor kan man se kenguruer som bokser med hverandre. Kickbokser, til og med. Jeg ble nesten tvunget med i kampen, for jeg stod bare et par meter unna dem og bevegelsene deres var litt uforutsigbare. Stilig med nærkontakt med dyr, men de slåss som kjerringer. Propellbevegelser med armene og mye lugging og kloring. Såvidt jeg skjønte sloss de om en blomstereng, noe som også var med på å gjøre kampen mindre karslig.

Uansett, jeg kan trygt anbefale denne turen i desember, men selv om det høres langt og slitsomt ut, så er det mest en kosetur i lett terreng med mange rare dyr å se langs stien. Naturen er ikke mektig her, bare godslig og til tider litt komisk. Og i og med at det er såpass mange nisser som går turen, så passer det jo ekstra bra å gå der før jul.

Godt nytt år til alle der hjemme!

Julefjellet

2008-12-22T05:51:00.004+01:00

Kinesere er rare. De raper etter at de har spist for å vise at de likte maten, og de snorker tydeligvis som orkaner natta lang på sovesal for å vise at de setter pris paa romkameratene sine. "You my first Norway fliend", sa han ene til meg, til og med. "Well, you are lucky then. I have no Chinese friend", svarte jeg. Han skjønte nok ikke hva jeg mente.

Heldigvis klarte jeg å sove greit likevel, for jeg var ganske utslitt hver kveld i Coles Bay. Det lille stedet ligger nemlig rett ved Freycinet nasjonalpark, og der har de umåtelig fine strender å gå til og langs, og et bra utvalg av dyreliv. Ekidna (svaert pinnsvin som har så lang nese at man bare må le av det), wallaby (små, men egentlig ikke så veldig små, kenguruer) og wombat (pungdyrenes svar på stridsvogn). Og en raring som de kaller for bettong, men jeg tror ikke det har noe med Billy Bettong fra Pelle Parafins Bøljeband å gjøre.

Egentlig burde wombaten het bettong, for det er hardføre skapninger. De er ikke så raske av seg, så de blir ofte påkjørt. Resultatet er oftest at bilen som kjører på wombaten blir slengt til værs og flyr i en bue over veien og ned i grøfta. Så fnyser wombaten litt av det hele og tasser inn i buskene igjen. Eller, det hender vel strengt tatt at de dør. I hvert fall finner man døde wombater langs veien i Tasmania ganske ofte. Men de SER ut som om de tålte sammenstøtet ganske godt, i motsetning til andre dyr, som typisk blir helt maltrakterte.

For å komme til og fra høydepunktene i Freycinet må man klyve opp og ned en del skråninger. Parken får 300 000 besøkende pr år, i alle alders- og vektklasser. Det betyr at det foregår en del klatring på forsiktigst mulig vis, helt uten nødvendige kvalifikasjoner. Etter å ha ventet tålmodig paa min tur ved en del klatrestasjoner kan jeg rapportere at det virker som om de ikke selger mange truser her til lands. Har aldri sett så mange dype rørleggersprekker før, og det uten det minste tegn til at det finnes noe plagg der som bare har sklidd ned litt. Eller kanskje alle bare har slitt ut trusa fra i fjor, og nå går uten, i påvente av at de skal få ny til jul?

Et annet grusomt syn var stranda i Wineglass Bay. Der er bølgene ganske voldsomme, så hele stranda var full av lik! Heldigvis var det bare manet-lik. Svære skumlinger knust til småbiter av det tøffe havet. Det så ut som om millioner av isbiter hadde drevet i land, men når jeg kom nært så var det altså millioner av geleklumper i stedet.

Apropos jul: Nå er det visst jul! Og det feirer jeg med å dra til fjells på det stedet i Tasmania hvor det er størst mulig (og faktisk reell) sjanse for hvit jul. Dere kan jo se hvordan det ligger an på værmeldingen om dere vil. Jeg blir nok oppi der omtrent til nyttårsaften, for det er ikke akkurat ofte det går buss ned til sivilisasjonen igjen derfra.

Tror ikke jeg kommer til å gå meg vill, for halve løypa er visst plankekjøring, eller gåing på snekret plank, for å vaere helt nøyaktig. Og det er liten fare for å dø av slangebitt også. Det er massevis av slanger, men de tasmanske slangene er veldig greie. Man slipper å fange slangen etter at man har blitt bitt, for uansett hvilken slange man blir bitt av, så er det samme anti-serum man må ta for å motvirke giften. Og det serumet finnes visst både her og der, om man skulle trenge det.

Neste gang vi hører fra meg er jeg antagelig i Hobart og ser på nyttårsfeiringen der. Den er visst ganske utagerende, mye fordi det sammenfaller med at båtene fra en svær regatta, Sydney-Hobart, kommer til havn. Hvis de ikke har sunket på veien, da, som de gjorde for 10 år siden, og legger i hvert fall en liten demper på festen.

Jaja. God jul. Ho ho. Nå må jeg i butikken og kjøpe masse mat som jeg kan orke å bære med meg over fjellet. Bør være nok til 6-7 dager, så det blir vel reprise på Jotunheimstien-dietten, tenker jeg.

I år trenger dere ikke å si "Tenk på de sultne barna i Afrika og spis opp maten din!", hvis dere kommer ut for noen som ikke synes lutefisk og ribbefett er noe godt. I stedet kan dere si "Tenk på stakkars, sultne Bjørn som går tur på the Overland Track og spis opp maten din!".

Ojojoj.

Tazzing omkring

2008-12-19T03:12:00.003+01:00

Jeg holdt på å forsove meg til båten til Tasmania! Og jeg hadde gjort det også, om det ikke hadde vært for kineseren i underkøya. Han forsov seg nemlig til flyet hjem etter et år i Australia, og bannet og svertet derfor så høyt og mye at selv øreproppene mine ikke klarte å holde det ute.

Turen over Bass-stredet gikk helt fint. Massevis av bølger, såklart, men de var bare en meter høye, så da så. Over høyttalerne på båten proklamerte de at Tasmania nå nærmet seg 500.000 innbyggere, så hvis vi meldte flytting til øya akkurat den dagen, så ville vi bli med i trekningen om å bli Tasmaniac (neida, det heter faktisk Taswegian!) nummer en halv million. Og om man blir det, så vinner man... av alle ting, et gavekort på reiser! For å dra bort igjen når man oppdager hva man har gjort, kanskje.

For de som er interesserte i sånt, så var spyposene på båten kjedelige. Helt hvite, med sølvfolieforing. Veldig standard båtpose. Ingen logo.

Haiket hit ned til Launceston, og her er det ordentlig gammeldags, engelsk småby. Victoriansk arkitektur, folk står pent i kø for å gå på bussen og salget av fish and chips ser ut til å gå strykende. Arven fra straffangetiden holdes også godt i hevd. Jeg la en stoooor sjokolade i en pose i kjøleskapet på felleskjøkkenet på puben hvor jeg overnattet, og den forsvant jammen før jeg fikk sukk for meg. Kjeltringer! Ellers kan jeg bare anbefale Lloeyd's pubhotell. Rent og pent, og det er spesielt flott hvis man liker følelsen av å sove inni en høyttaler. Sånn er det nemlig der hvis man legger seg litt for tidlig og det er live-musikk i etasjen under.

Jeg må være veldig langt sør nå, for sola går ned først klokka 21, cirka. Kaldt er det også. Så kaldt at jeg må nok investere en del før jeg drar til fjells på julaften. Må kjøpe telt, fjelljakke, lang under, liggeunderlag og kart, kart og kart. Det blir likevel mange tusen kroner billigere enn å dra på organisert tur, og etterpå eier jeg i tillegg en masse greier jeg kan betale overvekt på flyet for å ta med meg hjem etterpå. Hm.

Skal prøve å ringe hjem til jul, hvis jeg finner dekning noe sted. Men først drar jeg til Coles Bay i noen dager.

Tilbake paa gamle tomter, og nisser

2008-12-16T12:08:00.003+01:00

Skjerpings! Nå henger dere TI timer etter meg! Jeg fløy fra Perth til Melbourne i natt. Flyet var ganske forsinket, men til gjengjeld var det veldig trangt mellom setene. Da vi landet, med et brak, faktisk, var klokka seks timer mer enn da vi lettet. To av timene var tidsforskjell, og resten vet jeg ikke hva var. Tiden ble bare borte, enda jeg er sikker på at jeg ikke sov.

I dag har jeg gått halvveis i søvne rundt i Melbourne og sett på saker og ting. Det er flere badevakter enn badende på stranda både her og i Albany, altså forrige stopp. De bemanner med frivillige livreddere etter en plan som tilsier at det skulle være sommer nå, men det er ganske så uvanlig kjølig overalt, virker det som. Så da er det like greit at jeg i morgen tidlig drar til et sted hvor det SKAL være kaldt uansett, nemlig Tasmania.

Har vært og kikket litt i museer i dag, så kaldt var det. Et aboriginerkunstmuseum, for eksempel. Det minnet meg litt om sånne tegninger som foreldre aller pliktskyldigst henger opp på kontoret, etter at treåringen har laget det i barnehagen og dratt det med seg hjem. Men de er flinke til å tegne prikker, det skal de ha. Jeg tror at hodet mitt ubevisst så på prikkene som sauer, og prøvde å telle dem. Da jeg gikk ut av museet var jeg enda trøttere enn før.

Egentlig skulle jeg fortelle litt om det andre museet jeg var i også, men jeg tror jeg dropper det. Det var så mange bilder av nakne damer fra 1970-årene der. Og hvis jeg skriver om det, så får jeg bare enda flere rare besøkende til denne bloggen. Se bare her hvilke søkeord som blant annet har ført folk hit de siste par dagene:

* koalabjørner (ok)
* koalababy (ogsaa ok)
* hva slags lyd lager koalaen (godstoglyd, fant vedkommende ut)
* koalabjørn i australia (hvem ER alle disse koala-søkerne?)
* rare fornærmelser (det prøver jeg heldigvis stadig å komme med)
* kenguru parring penis (nå begynner raringene)
* singapore prostitutes (humm, humm)
* kenguru hanner pung (jaha)
* hvordan lever koalabjørner (takk bare bra)
* hva spiser koalaene (i all verden, da!)
* koalabjørn penis (enda en raring)

Det får holde. Heretter skal jeg bare skrive om søndagsskoleting, det er helt klart. Og kanskje om en og annen tasmansk djevel, men det får vi tåle.

Bounty & Western

2008-12-13T16:21:00.003+01:00

Nå er jeg i ferd med å runde av tiden i Vest-Australia. Eller det heter jo ikke West Australia, men Western Australia. De går riktignok ofte med cowboyhatt, men det er ikke mange indianere igjen her. Kuer, derimot, det har de massevis av. Men hvis de radmagre, solsvidde skinnfellene på de skrinne slettene i nord får høre om de saftige engene her i sør, da tror jeg det blir bråk.

Det er forresten ganske mye bråk på vandrerhjemmet her allerede. Siden sist jeg var i Australia, for 11 år siden, har det skjedd ting. Vandrerhjemmene på alle steder som er såpass befolkede at folk fra byer tør å reise til dem, er fulle av asiatisk ungdom. De jobber flittig som fruktplukkere og på supermarkeder og tar generelt alt av jobber som ingen australiere gidder. Men når de har fri, da nyter de til fulle friheten som følger med å være langt hjemmefra. Det er babling og støyende bildeposering og skingrende fnising slik bare japanske skolepiker kan fremføre det, mer og mer jo senere på kvelden det blir. De stakkars svenske blondinene som pleide å herske her i gamle dager har blitt helt fortrengt. Kanskje er de i Thailand, eller kanskje de rett og slett jobber som servitører i Oslo, hele gjengen. Her er de i hvert fall ikke lenger.

Asiatene har også begynt å drikke øl naa. Kaldt øl, til og med! Tenke seg til. Jeg fikk et langt foredrag om øl her en kveld, av en fyr som hadde tatovert inn Ford-logoen på det meste av ryggen sin. Han var ganske glad i biler, kan du si. Og i øl. En grei kombinasjon i et land hvor de har drive-in-"vinmonopol", og hvor du får rabatt på bensin hvis du bare kjøper nok sprit.

Han fortalte meg blant annet at i Darwin har de ikke isbil, de har ølbil. Den spiller kjenningsmelodien fra Cheers for å fortelle at nå er det øl å få, fra 35- og 70-literstønner. Blant annet kan man kjøpe øl av merket XXXX, som heter det fordi ingen kunne stave BEER da de skulle lage logo, visstnok. Og det eneste som er bedre enn et australsk ølmerke er et annet australsk ølmerke. Så da vet dere det.

Men det er vel neppe for å lære noe nytt om øl at dere kommer til akkurat denne bloggen. Hva har jeg gjort siden sist? Gått, for det meste. Det er ikke så mange åpenbart betydelige høydepunkter i denne delen av landet, så man må i stedet bare gå langsomt rundt og få med seg detaljene som gjør Australia så merkelig og spesielt.

Langs stien møter man kanskje en wren, en metallic spurv, som om det var det naturligste i verden. Eller en australsk ravn. De ligner på vanlige ravner, men når de skal kreke, eller hva det heter når de lager lyder, saa høres de ut som kråker som nettopp har inhalert mye helium. Smurferavner! Da ler jeg. Hver gang.

I går gikk jeg fra ytterst på Flindershalvøya og tilbake til byen. Jeg begynte selvfølgelig på helt feil sted, så jeg kom ikke inn på stien før jeg kom til et punkt hvor halvøya er så smal at det er umulig å ikke gå på stien. Så jeg hadde en fin tur langs klippene i mange timer, og det var først paa vei ut av området igjen at jeg fikk se alle skiltene med advarsler om monsterbølger, rasfare, generell ufremkommelighet og den tallrike lokale bestanden av tigerslanger.

Artig nasjonalpark, den der Torndirrup. I stedet for plaketter til minne om de mange friluftsmenneskene som gikk sin siste tur nettopp der, har de et lite skilt hvor de markerer den ene gangen de faktisk klarte å redde en person.

Mange har blitt tatt av bølgene og bare forsvunnet her. Det kan jeg godt forstå etter å ha sett denne delen av kysten. Det er flotte strender å gå langs og se etter rare ting som har blitt skyllet i land. Men man må virkelig følge med, for det er ikke langt mellom tsunami-lignende vannmasser her. Plutselig bare drønner det inn tonnevis med vann som renser stranda og svaberget for alt som ikke sitter godt fast. Kraftige greier.

Kontinentaldrift er en artig teori, men jeg tror nå at hovedgrunnen til at Australia hvert år beveger seg 5 centimeter nordover er at hele landet blir dyttet nordover av bølgene fra Sydhavet. Med den farten regnet jeg ut at hvis de ikke kræsjer underveis, så kan de komme seg Jorda rundt på bare 80 millioner år, så her går det unna!

Det går bra unna med meg også nå snart. Mandag er det buss fra Albany til Perth. Natt til tirsdag er det fly fra Perth til Melbourne. Onsdag morgen er det båt fra Melbourne til Devonport på Tasmania. Torsdag er det muligens bygging av snømann, Værmeldingene for Tasmania er i hvert fall litt skummelt varierende. Håper det blir sommer snart der også!

Kartprat

2008-12-10T13:51:00.003+01:00

Ojameg... I dag har jeg gått mer enn 30 km gjennom en skog full av karri-trær, så høye at jeg strengt tatt ikke har sett mye grønt i dag.

Det var ikke saa tungt å gå, men det var tungt å klatre over trærne som hadde falt over stien her og der. Burde hatt stegjern og tau, men jeg klarte meg uten. Når trærne her faller overende på stien så blir det fort en ny sti som går rundt treet, og vips har stien blitt 100-200 meter lengre.

Jeg fikk sitte på med en tysker ut til et område med mange store og flotte trær. Det var 17 kilometer å kjøre. Å gå tilbake langs stien rundt alle trærne var det derimot drøyt 30 kilometer...

Uansett, hvem er vel interessert i å høre om en ganske hverdagslig tur i skogen? Ikke mange, tenker jeg. Så i stedet kan jeg fortelle om noen av stedene jeg ikke har besøkt, men som jeg har reist fort gjennom eller forbi, med navn som satte min uskyldige fantasi i sving:

* Tabba Tabba, Balla Balla, Bally Bally og Balladong. Hvor tar de det fra?

* Beyondie. Dit var det ganske langt å kjøre.

* Abba River. ABBA er så store her at de har fått en egen elv!

* Enangalnoogoo. Er det bare meg, eller høres det ut som et stedsnavn som noen fant på mens vedkommende var hos tannlegen og hadde kjeften full av bomull?

* Chutunullup. Nabobyen til Shutthefuckup.

* Datatine. PC-kabinett?

* Horrocks. Folk derfra er kjent for å ha forferdelige rumpeballer.

* Barrabup og Barragup. Tjolahei, tjolahopp!

* Beermullah. Her er det noe som ikke rimer.

Og ennå har jeg altså bare vært i delstaten Western Australia!

Velkommen tilbake ved en senere anledning.

Verdens beste!

2008-12-05T13:30:00.003+01:00

Det er ikke bare lett å reise rundt i dette rare landet. For eksempel har jeg hatt lyst til å ta toget over Nullarbor Plain (Nullarbor er latin for "ikkeno trær", og ikke noe aboriginer-sjargong), men det lar seg bare ikke gjøre.

Australia har nylig overtatt førsteplassen som planetens mest forurensende nasjon pr innbygger, og når de først har klart å bli nummer 1 til noe her, så gjør de alt de kan for å beholde posisjonen. For eksempel legger de alt til rette for å minimere bruken av miljøvennlige fremkomstmidler, som for eksempel tog. Vanligvis går det to tog i uka over prærien her, men nå har de kuttet ut det ene. Og det toget som er igjen har bare to vognsett for sitteplass-passasjerer. Så når hundretusenvis av australiere som jobber i Perth men egentlig hører hjemme på den andre siden av landet skal hjem til jul, så har de akkurat 124 sitteplasser å dele på den siste uka før jul.

Billetter må kjøpes så lang tid i forveien at de som har billett til de sitteplassene har antagelig arvet dem av besteforeldrene sine. Og for å sikre seg at folk heller kjører selv eller tar buss i stedet for å fly, så har de lagt ned alle bussruter paa strekningen.

Jaja. Men jeg har ordnet meg fly (tror jeg) til Melbourne om et par uker, så jeg kommer meg dit jeg skal, i hvert fall. Og jeg skal altså til Tasmania. Og der har jeg klart å karre meg til en plass på The Overland Trek. Det er på en måte Australias svar på Besseggen. Eller, det er i hvert fall den fjellturen som er anerkjent som den flotteste i landet. Og den er det kanskje ikke så lett å gå, for det er 8 mil med fjell eller noe. Men det vanskeligste er å få lov til å gå turen i det hele tatt.

Igjen, Australia har nylig gått forbi USA og er nå verdens tjukkeste folkeslag, dvs de har størst andel av befolkningen med en BMI på over 30. Og igjen, den posisjonen har de tenkt å beholde. Så for å unngå at folk skal drive og svette av seg kilo oppe i Tasmanias høyfjell, så har de begrenset antall personer som får lov til å gå der. Det er store områder med ødemark der, og dit slipper bare cirka 60 personer inn pr dag.

De åpner for reservasjon av gå-tur-tillatelser i juli, og det pleier å være fullbooket i løpet av få dager. Men av en eller annen grunn var det 1 plass igjen til meg, med start 24. desember. Så nå slipper jeg å lure mer på hvor jeg skal feire jul. Det blir antagelig sammen med en wombat og en wallaby oppe i Cradle Mountains. #8D) Det er ikke mobildekning der, og ikke så mye annet heller, tror jeg.

Men først skal jeg se det australske Sørlandet, med start i morgen tidlig. Whoopi!

Tilbake til det Perthentlige

2008-12-04T14:14:00.003+01:00

Så var jeg i Perth og sivilisasjonen igjen, i den grad man kan si det om noe sted i Australia. Det er deilig å være ute av den trykkende og klamme heten som råder i det tropiske nord, men jeg hadde det fint der oppe også.

For eksempel hadde jeg mitt livs mest intense kinoopplevelse i Broome. Sammen med en gjeng jeg til og fra har reist sammen med langs lysløypa oppover kysten her, gikk jeg og så den ambisiøst titulerte klisseromantikkfilmen Australia. Målet var ikke å se filmen, men å se det nettopp på kinoen Sun Pictures. Men kombinasjonen av den filmen og den kinoen var virkelig noe av det beste jeg har vært borti siden jeg oppdaget at det går an å ha potetgull på brødskiva. (Prøv det som tilleggspålegg en gang, sammen med noe annet du liker!)

Denne kinoen er verdens eldste "picture gardens", altså friluftskino bygget for nettopp det formålet. Anlegget er fra 1912 eller så, og bortsett fra en oppdatert fremvisningsmekanikk og at de i 1975 bygde en demning sånn at man ikke lenger trenger å bære det kvinnelige publikum inn over en liten dam, så har ikke mye forandret seg siden 1912. Alt er oppført i sånn passe termitt-tygd tre, på veggene henger det 60-70 år gamle filmplakater, sittingen foregår på noe som mest ligner på strandstoler, og popcornet smaker perfekt.

Filmen "Australia" er helt ny. Nicole Kidman er med, men hun stilles helt i skyggen av hovedrolle-innehaveren, det vil si landskapet rundt Broome, hvor filmen ble spilt inn. Handlingen er ukomplisert: Til det røffe området nord i Australia kommer den fisefine engelske ladyen for å se til eiendommen sin og mannen sin. Han blir såklart drept av en slemming med en gang, sånn at ladyen kan bli forelsket i en ordentlig cowboy i stedet. Andre verdenskrig starter, japanerne er slemme og aboriginerne snille, og alt går bra til slutt, for de som er snille.

Så filmen er i seg selv ikke akkurat revolusjonerende. Men å se filmen akkurat der var veldig spesielt, fordi:

* Når filmen begynner oppdager man alle gekkoene som løper rundt på lerretet og spiser fluer som tiltrekkes av lyset fra filmen. Mange fluer kommer aldri så langt som til lerretet, men blir i stedet snappet opp av kjempeflaggermus i lufta, som blir enda større for oss som ser på når vi bare ser skyggene av dem på lerretet. Og som om ikke det var nok, så er gressplenen full av slanger, varaner og fisler på nattejakt, som ikke bryr seg det døyt om film, og som glemmer at det er folk tilstede bare vi sitter stille lenge nok. Naturnør opplevelse, altså!

* Det viser seg at kinoen vi sitter i ER med i filmen! Plutselig er det som å se rett inn i et speil, bortsett fra at antrekkene i speilet er fra 1942. Oppe på lerretet ser vi på en gjeng kinopublikum som sitter og ser på lerretet vi sitter og ser på. Surrealistisk og genialt av regissøren.

* Høydepunktet kom under en scene hvor mengder av japanske krigsfly går på vingene for å bombe byen i filmen. Hvordan de fikk det til aner jeg ikke, men det var antagelig bare et kosmisk sammentreff. Akkurat da, nemlig, drønner det inn et svært propellfly 50 meter over hodene på oss. Kinoen ligger i innflygingen til Broome International Airport. DET var surround-lyd, det. Helt uvirkelig.

Den forestillingen kommer jeg til å huske lenge.

Ellers var Broome bare helt greit, men med detaljer det var verdt å ta med seg. Ved inngangen til byens gravlund henger det skilt som sier "Smil! Du er på TV!", eller noe sånt. Poenget er at gravlunden er kameraovervåket, men jeg synes kanskje det er litt ufint å oppfordre til å smile på et sånt sted. Det er sjelden god grunn for det nettopp der. Noe som for øvrig gjelder det meste av Broome. Det er mye trist å se der.

På de andre stedene jeg har besøkt i Vest-Australia har det ofte vært sånn at under busker og trær har det ligger kenguruer og slappet av. I Broome ligger det fordrukne aboriginere der i stedet. Ofte med spedbarn blant seg. De ligger bare der og ser sure ut, virker det som. Antagelig fordi politiet nettopp har vært der og tømt ut det aboriginerne hadde av øl og sprit. Det er hovedoppgaven til politiet der omkring. Det, og å ta med seg til arresten de aboriginerne som bokstavelig talt driter i parken mens politiet ser på. Det er et trist skue.

Om kvelden er det fremdeles trist, men det blir litt saann skummelt også. Da stabler de av aboriginerne som orker det seg opp på beina, sånn noenlunde i hvert fall, og så går de ustødig rundt og snøvleskriker usammenhengende til hverandre. Det er mye som har gått galt der i byen, mistenker jeg.

I bymuseet i Broome har de samlet fire permer med stoff om den lokale urbefolkningen. Om den lokale golfklubben har de seks permer.

Jeg har likevel lært litt om aboriginernes liv. For eksempel rettsprinsippet deres, som enkelt kan oppsummeres saann: "Hvis jeg slår kona di, saa er du i din fulle rett til å slå kona mi tilbake." Litt sånn øye-for-øye-variant, altså. Det resulterer relativt ofte i at hvis en aboriginer dreper en annen aboriginer, så stiller den levende aborigineren opp for å bli drept av den drepte aboriginerens familie, og så er den saken ute av verden.

Nå er jeg altså tilbake i Perth, hvor jeg bor på YMCA! Det er et 11-etasjes kompleks som stort sett er fullt av menn på rehab. Jeg burde egentlig fått betalt for å bo der, så god innflytelse som jeg sikkert har på alle de andre. Alle andre steder var selvfølgelig overfylte da jeg kom hit. Unntatt helvetet jeg bodde på sist, såklart, men tilbake dit drar jeg aldri igjen.

Lørdag morgen tar jeg buss sørover, og sånn det ser ut nå så drar jeg til Tasmania like før julaften. Hohoho!

Karijini! Herre Jemini!

2008-12-01T10:57:00.005+01:00

Tjoho! Nå har jeg vært noen dager i det fineste Australia har å by på, nå som sprettrumpene til både Kylie og Elle har begynt å skli litt ut. Nasjonalparken Karijini er fine greier, skal jeg love dere!

Først kjører man i mil etter mil etter mil over flate sletter som på avstand og i forbifarten ser så grønne ut, at man virkelig undrer seg over at sauene som står langs veien ser så mismodige ut. Så stopper man for å pisse eller dra en kenguruskrott av veien, eller begge deler, og så ser man at mellom de grønne buskene så er det masse rød og skrinn jord, og buskene er bevæpnet med spisse, harde strå som går et hvilket som helst pinnsvin en høy gang. Stakkars sauer.

Man kjører også forbi bensinstasjoner med cirka tredve mils mellomrom, hvor man kan kjøpe bensin til for eksempel dobbel eller trippel pris av hva det koster inne i byene. Hvis man er for eksempel tolv år gammel kan man bruke hele ukelønna si på en brus. Det er harde kår ute i bushen.

Kanskje kjører man gjennom Marble Bar, hvor noen hundre sjeler bor og er stolte av at de bor i den offisielt heiteste tettbebyggelsen i Australia. Den tittelen vant de den gangen de 160 dager på rad klarte å tyne termometeret over 37,8 grader Celsius, dvs 100 grader Fahrenheit. Og det er faktisk sant, se her.

Men så, midt i det tørre helvetet, finner man plutselig nasjonalparken Karijini. Det er riktignok varmt nok i massevis der også, men det gjør ikke så mye. Nede i de mange og dype elvedalene i parken er det betydelig svalere, det er massevis av dammer man kan bade i og kjøle seg ned i, takket være relativt kjølig vann som spretter ut av fjellet fra underjordiske elver. Dessuten er det hele så vakkert å se på at man glemmer hvor varmt det er.

Og der har jeg vært de siste fire-fem dagene, nesten mutters alene. For egentlig skulle det vært enda varmere enn det var, og på grunn av det er det veldig, veldig få som frivillig reiser inn dit på denne tiden.

Jeg hadde blitt advart om at det var ingenting der, så jeg hadde med meg alt jeg trengte av mat og drikke dit. Men plutselig oppdaget jeg en økologisk camp inni der, hvor man kan leie en seng i et telt med gjennomsiktige nettvegger som holder sola ute, men som vinden kan blåse svalende inn gjennom, og som man kan se på soloppgangen gjennom. Superherlig aa ligge under dyna si i den kalde ørkennatta og bare se at Melkeveien på himmelen (den er faktisk synlig som en tydelig stjernesky fra den sørlige jordhalvkule) gradvis blir erstattet av masse fine farger som danner bakgrunns-teppe for silhouetten av en rad av akasie- og eukalyptustrær. DET er en bra start på dagen, det! Mmmm...

Jeg tok meg en ordentlig walkabout der ute en dag. Eller, jeg gikk meg vill, som vi sier i Norge. Jeg hadde masse vann, så det var ikke farlig. Eller, jeg overlevde i hvert fall. Jeg fant veien tilbake til slutt (takk til mobiltelefonprodusenten som puttet GPS inni fonen min), men før jeg klarte det hadde jeg blant annet funnet et tre som stod og fossblødde. Det var jo litt merkelig, tenkte jeg, så jeg tok bilder av det. Og da jeg kom tilbake til leiren og viste frem bildene til aboriginerne som driver stedet ble de helt fra seg av glede og krevde at jeg tok dem med til treet.

Det var visst et apotek-tre jeg hadde funnet, og de hadde aldri sett maken til blødninger. Så da ble jeg venner med dem og fikk smake deres egen medisin, fra treet jeg hadde funnet. Det skulle visst være veldig bra mot hoste, men siden jeg ikke hadde hoste jeg kunne bli kvitt, så fikk jeg i stedet en voldsom økning i produksjonen av tarmgass i stedet. Godt jeg bodde i enetelt og det var langt til nærmeste nabo!

Jeg slapp forresten visstnok billig unna. Ei dame jeg møtte litt senere hadde prøvd samme greia, og hun hadde fått fri flyt i begge ender i dagevis. Og da snakker vi ikke om ender som i fugler, altsaa. Men hun ble i hvert fall kvitt hosten sin. Jeg tar med litt hjem til dere, så dere også kan få proeve. Det smaker jø og fyse.

Jeg lever altså fremdeles, og nå har jeg vroomet til Broome. Her håper jeg at jeg finner en klesbutikk snart, for etter all klyvingen og skrevingen i fjellsidene i Karijini har det oppstått cirka 27 hull og revner på mer og mindre sømmelige steder på shortsen min. Jeg har kondemnert den , men backup-løsningen går helt ned til sokkene, og det er rimelig varmt i Broome...

Fortsatt god advent!

(Bloggen ble redigert for å rette opp en faktafeil om hva temperaturrekorden til Marble Bar faktisk bestod i. Takk til Anonym.)

Rundt tall

2008-11-25T09:54:00.004+01:00

Hohoi!

Nå drar jeg inn i bushen hvert øyeblikk. Se http://www.yr.no/place/Australia/Western_Australia/Tom_Price/long.html og legg til 5-10 grader, så skjønner dere at jeg må drikke MYE vann for å feire at mens jeg er der, så passerer bildesidene mine på Nettet 100.000 unike besøkende. Dvs, de fleste av de besøkende er sikkert ganske kjedelige mennesker, nokså A4, men de er likevel unike i den forstand at de er forskjellige personer. Vel, det er sikkert ikke fullstendig riktig, men vi sier at det er nært nok og feirer det. Med mye vann, altsaa.

Ellers er det ikke mye nytt å melde siden sist. De har vise-rumpa-festival her i Exmouth nå, tror jeg. I hvert fall er det mye som tyder på det hver gang jeg plukker frem kameraet mitt i nærheten av folk i festlig lag. Og så har de samvirkelag med oppslagstavle. For tiden kan man finne følgende der:

1. Det er en bil til salgs, så snart som mulig, for han som eier bilen har blitt tatt for fyllekjøring for tredje gang på kort tid, og har ikke bruk for bil igjen på en stund. Med fullt navn og telefonnummer.

2. Det avholdes magedanskurs for folk over 55. År, ikke kilo.

3. På fredag er alle velkomne på grendehuset her for å kåre byens styggeste bart. Det er visst en årlig greie. Movember i november. Hvor "mo" er forkortelse for moustache. Og det skal jeg bare hilse og si, at den konkurransen tar folket her alvorlig. Utrolig mye stygt å se. Borat hadde sklidd rett inn her.

Jaja. Men da blir jeg aboriginer for noen dager, da. Habra så lenge!

Haisommer 8

2008-11-24T09:55:00.003+01:00

Nå er jeg helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Australia, i Exmouth. Det er mulig det er varmt og deilig her, men det er likevel ingen tvil om at dette er den sydlige halvkules svar på Finnmark. Jorda er skrinn og steinete, det er frakttillegg på absolutt alt i butikken, folk går rundt med svære kniver og rare hatter, og det er mengder av militære anlegg og lyttestasjoner rundtom.

Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.

Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.

I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"

Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!

Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.

Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.

Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.

I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.

Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.

Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.

Lykke til. Takk.

Monkey Mia (ikke den med ABBA)

2008-11-19T12:36:00.003+01:00

Du vet du har rotet deg langt ut i bushen når du går i butikken og selv australske epler og appelsiner koster mer enn de gjør i Longyearbyen!

Et annet sikkert tegn er når du går på den lokale eh... restauranten, og over bordene henger det en halvannen meter lang morken, utstoppet fisk av uviss art, og folkene du møter der heter Rex, Shelz, Jimboy, Mugsy, Pep, Skeg og Wookie. Og det er ikke noe de bare finner på engang, de har førerkort som bekrefter at de faktisk heter det!

Jeg har midlertidig bosatt meg i Denham, "hovedstaden" i shiret Shark Bay. Her har de det ganske greit, selv om det ikke er så mange av dem. De har sitt å styre med, alle sammen. Noen drikker øl, og andre har opptil flere jobber. Da jeg skulle leie bil sa alle at jeg måtte gå til frisøren, for det er han som er bilutleieren her. Og så måtte jeg ikke gå i skoletiden, for han er rektor ogsaa. Da jeg til slutt fant ham utenfor skole- og klippetid, saa var det til liten nytte. Leiebilen (entall, ja) var opptatt til et godt stykke ut i desember.

Denham har eksistert en stund. Jeg fant en grav fra 1905 på kirkegården her. Om det ikke er helt lett å leve her, så kan det jammen ikke være mye lett å dø her heller. På de siste 103 årene er det bare 65 stykker som har klart det, om jeg klarte å telle gravsteinene riktig! Jeg måtte spørre om de bare ikke har for vane å sette opp gravsteiner for de sikkert utrolig mange som blir tatt av de 27 haiartene som lusker ute i bølgene her. Men neida. Det nærmeste noen hadde hørt om at noen hadde vært utsatt for haiangrep her, det var en gang det var litt ekstra livat på "restauranten", og den morkne fisken hadde falt ned fra veggen og lagd hjernerystelse på en fyr.

Dagene bruker jeg stort sett til å utforske bushen til fots. Det er ikke få rare skapninger som spretter ut av buskene, skremmer lett hjerteflimmer på meg og så forsvinner ut av syne igjen. I dag så jeg for eksempel en stor fisle som løp på bare bakbeina. I skikkelig mellomdistanseløperstil. Stilig.

Og så har jeg oppdaget en edderkoppart som noen visst hadde oppdaget litt før meg, og de kalte den for Golden eller Yellow Orb ett eller annet. Giftig, men ikke så farlig. Omtrent som denne bloggen. Naar man uforvarende går rett inn i spindelvevet dens, og det gjør man stadig vekk, så er det som å gå rett på et stramt fiskesnøre. Ikke bare har noen oppdaget den før meg, de har også tatt gener fra den og spleiset inn på et geite-DNA. Resultatet er at nå går det rundt geiter som ikke produserer melk i jurene sine, men tråd! Og den tråden er perfekt å bruke til å lage skuddsikker vest med, for eksempel. De finner på mye rart, de der forskerne.

Monkey Mia, et reservat med verdensarvstatus, det vil si at det er like fint der som paa Vegaøyene, men på en litt annen maate, ligger like ved her. Farvannet der er kjent for å romme store flokker delfiner og sjøkuer. Så nå har jeg håndmatet delfiner, og jeg har veltet sjøkuer som sov. Stryk det som ikke passer.

Neste stopp er Coral Bay. Lykke til med å finne det på kartet. Jeg vedder på at dere kanskje klarer det før jeg klarer å finne Internet-tilkobling der.

Habra så lenge!

En varm og en Kalbarri

2008-11-15T09:37:00.004+01:00

Endelig kom jeg meg ut av Perth og det suspekte "vandrerhjemmet". Det skal bli morsomt å skrive en anmeldelse av stedet. Jeg vet bare ikke om jeg bør levere den til www.hostels.com eller til politiet...

Første stopp ut av Perth var The Pinnacles, tusenvis av muligens rester av forstenede trestammer midt i en gul, liten ørken. Fine greier, særlig hvis man liker sterke farger og fallossymboler generelt. Etterpå regnet jeg ut at jeg i snitt tok to bilder i minuttet mens jeg var der, saa da skjønner dere at jeg synes det var verdt avstikkeren. Og så synes jeg synd på den som skal se gjennom turbildene mine før eller senere, altså på meg selv.

Nå har jeg kommet frem til Kalbarri, en sukkersøt fiskerlandsby med et par tusen innbyggere. Den ligger cirka 600 kilometer nord for Perth. I mangel av alternativer synes derfor Perth-boerne at det er akkurat passe langt å kjøre for en liten helgetur, så nå i helga bor det fort et par tusen besøkende også her.

Stedet er veldig landsbykoselig, helt ned til detaljer som at det er umulig å kjøpe noe så enkelt som et brød uten å måtte snakke en halv evighet med bakerkona om været, og utpå ettermiddagen kommer det flygende inn hundrevis av rosa papegøyer eller kakaduer eller galaher eller hva de heter, som spiser gress rett av plenene til folk her, så de skal slippe å klippe det.

Strendene er finfine, og gatene er lite trafikkerte. Så her kan foreldre la barna være barn og løpe fritt omkring, vel vitende om at det verste som kan skje dem er at de faller og pådrar seg et skrubbsår. Eller tråkker på en slange, blir bitt og dør. Eller faller i vannet og blir fraktet til Afrika av kraftige understrømmer. Eller blir spist av en hai. Eller blir vansiret av en brennmanet. Eller kommer ut for noe av alt det andre som dette merkelige landet tilbyr av ekstrem-aktiviteter. Kalbarri er sannelig Australia på sitt beste!

I går gikk jeg et par mil langs kysten her, i en nasjonalpark med høye klipper og ordentlig kystbush. Det tok ni timer! Litt fordi man gjerne går litt ekstra varsomt når man nettopp har fått et foredrag om giftige slanger av en parkvakt, men mest fordi det var mye å se på underveis; superblått hav, hvaler på trekk sørover til Antarktis med ungene sine, delfiner på jag etter fiskestimer, sprettende kenguruer og, ikke minst, mengder av oppflyvende skjørt ved utkikkspunktene som det ligger parkeringsplasser like ved siden av, sånn at australierne skal gidde å komme og se på utsikten. Det blåser mye her! Det uler og suser i tretoppene om natta så det bare er så vidt man kan høre sovesalsnorkerne et sted i bakgrunnen.

Det begynner altså å ligne på en ganske så fin tur! #8D)

Neste sted jeg skal bo heter Monkey Mia, så det tror jeg også blir bra.

Rotte med gulltann

2008-11-11T14:55:00.004+01:00

Et helt vanvittig regnskyll satte inn i Singapore mens jeg ventet på avgang derfra, så jeg var vel heldig med været. Og for så vidt med Singapore generelt. Man merker det spesielt godt når man rett etterpå kommer til et land som Australia.

Som alle andre så mener også australiere at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Forskjellen er bare at australierne tror at de befinner seg på den andre siden av gjerdet allerede. Jeg er ikke så sikker på at det er helt riktig.

Da jeg sutret litt om prisen for transport fra flyplassen og inn til Perth sentrum mumlet fyren som kjørte meg noe om at jeg må huske på at Australia er et stort land, og at fra Perth er det kortere avstand til Månen enn det er til Sydney.

Jeg vet ikke helt om det var relevant aa si, eller hvorvidt det er et faktum, men det som ER et faktum er at Perth ligger så langt unna resten av verden at de har ikke fått med seg at verden er midt i en økonomisk krise. Så her bygger de høyhus og investerer alle pengene de muligens har fremdeles. Og da trenger de masse folk som kan være med og bygge hus og få ting inn på og ut av lager. Og da kommer det rekende backpackere med midlertidig arbeidsvisum fra nær og fjern. Og da blir alle vandrerhjemmene fort fulle. Og da sliter jeg litt med å finne sted å bo.

Så nå bor jeg på den desidert dårligste bula jeg har vært borti, unntatt den gangen jeg delte rom, og for saa vidt seng, med tre rotter i en liten landsby paa Java. Ikke er det billig, engang! Men skittent, det er det. Og sentralt. "As flash as a rat with a gold tooth", som australierne sier når de snakker om noe som er fælt, men som prøver å virke flott.

I tillegg til meg bor det også en tysker og en ire der som virker relativt fornuftige. Ellers har vi for eksempel asiat-rommet, hvor de har klemt inn noenogtjue asiater på færre kvadratmeter enn det. De bor også ganske dyrt, men til gjengjeld har de sluppet å vise pass. Eller å fortelle hvor de kommer fra. Hvor enn de kommer fra, så tror jeg de nå antagelig har flere eiendeler oppi sengene sine enn de noensinne eide totalt der de kom fra.

Tredje etasje får vi ikke gå opp til. "Det er farlig, det kan rase sammen når som helst! Den som går opp dit blir kastet ut fra herberget!", sier de som jobber her. Og så går de opp dit av og til. Jeg gjetter på at det kanskje er en marihuanafarm der.

Så nå gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra Perth. For da blir alt bra. Det ser ut som om jeg begynner å småbusse meg oppover kysten her fra og med torsdag. Det blir bra.

I dag var jeg på museum og lærte om sandfrosken som lever i Great Sandy Desert, som høres litt ut som smør på flesk for meg. Men i hvert fall, den ser god og rund ut, og den gode nyheten for den som går seg vill i ørkenen og er tørst og finner en sånn frosk, det er at 50 % av kroppsmassen til denne skapningen er "ganske ren urin", samlet i en av dyreverdenens mest imponerende blærer. Så det er bare å kutte hull på riktig sted og klemme, så får man slukket tørsten sin. Jummi!

Ellers har jeg det bare bra, men nå er det leggetid. Jeg leder på dere med åtte timer. Hvis dere lurer på noe fra fremtiden er det bare å spørre!

Changeapore

2008-11-09T15:00:00.005+01:00

(This blog entry in English)

Etter at jeg var innom her for 11 år siden (!) skrev jeg noe sånt som at hit kommer jeg antagelig aldri tilbake. Og det var jammen helt riktig. For Singapore i dag er noe helt annet enn Singapore den gangen.

Ikke bare har alle fått (veldig) ny og fet mobiltelefon, de har også lagt på seg noe voldsomt. Flere ganger har jeg sittet på undergrunnsbanen her og trodd at nå har sidemannen sovnet, men så viser det seg bare at folk er så runde og tungpustede at de snorker selv i våken tilstand. Har du sett "The March of the Penguins", hvor horder av pingviner kommer vaggende over isen på vei fra kysten, hvor de har vært og spist seg feite på fisk, på vei tilbake til stakkarene som har stått inne på isen og ruget egg i månedsvis? Omtrent sånn ser det ut når folk beveger seg på fortauene her.

Det slo meg da vi plutselig skulle gå over veien da det ble grønn mann. Sist jeg var her var jeg så imponert over hvor effektive og flinke folk var til å gå tett i tett på fortauene. Nå har de helt glemt hvordan de gjør det. De bare tasser langsomt avgårde uten plan eller målrettethet. Det er et kaos uten like når de to mengdene møtes midt paa veien i fotgjengerfeltet. Ofte ender det i full kollaps, folk går rett på hverandre, faller overende og blir liggende på rygg og rulle og klarer ikke å komme seg opp igjen. Ofte må de inn med heisekran for å ordne opp. På Burger King her selger de fireetasjers Whoppere, og hvis ikke det er et tegn på et samfunn i forfall, så vet ikke jeg.

Og det der med å vente på grønn mann, det er forresten noe de bare gjør når det virkelig er mye trafikk i krysset. I gamle dager var det mer orden på ting i Singapore. Snikskyttere lå på hvert hustak her og skjøt med elefantrifle på alle som var så dumme å gå over veien mens det var rød mann. Det har de sluttet med. Før ventet folk på grønn mann om så naermeste bil var til opphugging i India. Nå bare kikker de på hverandre, kaster et kjapt blikk opp på nærmeste hustak, og så vagger de over veien som om det ikke var det minste ulovlig. Fæle greier. Greit nok at nordmenn driver med sånt, men asiater, da gitt!

Et sted det er fint å gå over gata er i gata mi. Ikke for å skryte, men jeg tror ganske sikkert at de beste prostituerte i hele Singapore holder til på fortauene der. Ikke at jeg ser forskjell på disse utlendingene (prøv selv på AllLookSame.com hvis du tror det er så lett!), men de fører i hvertfall til full trafikk-kork i begge retninger døgnet rundt, av enslige, kjøpekåte menn på damehandel. Det må da være et tegn på kvalitet? Uansett, der er det full stillstand og dermed fritt frem for å gå over veien når som helst.

Nevnte jeg at folk i Singapore er utrolig trege til å gå? De glir bare langsomt avgårde, ofte stopper de helt opp, så jeg går dem rett ned. For å komme i gang igjen må de trykke på en knapp innerst i neseboret sitt. Det er helt sant! Eller, kanskje ikke, men faktum er i hvert fall at folk piller nese mye her omkring, og særlig når de er ute og går. Det minner meg på en vits jeg hørte her en dag: "Kona mi sa plutselig at hun synes at det er ekkelt å pille nese, så nå må jeg pille nesen min selv". Jaja. Men nok om det.

Jeg har sett mye rart i løpet av dagene her i Singapore. Temaet har for en stor del vært dyr. Har vært i dyrehagen, fuglehagen, i dyrehagen igjen, men da på natta, en slags safarigreie, og så har jeg vært på kosebamseutstilling. Den dyreste kostet et par hundre tusen kroner, men så var det en hunnkosebamse også. Og hun kom med full garderobe til, inkludert tangatruser. Asiater er rare.

Men det rareste jeg har vært på var nok nasjonalmuseet for kunst. Etter en lang og svett dag rundtom i landet tenkte jeg å bare dasse innom det kveldsåpne museet på min vei hjemover. Og så var det jammenmeg en offisiell mottakelse der i anledning en utstilling med koreansk kunst. Den koreanske ambassadoeren tok meg vel imot og dro meg inn til festlighetene. "Ta deg noen halvstekte grisetestikler og en god porsjon sommerfugl-larver som ikke har dødd noen naturlig død ennå, og som heller ikke kommer til å gjøre det, eller å få folde ut vingene sine noensinne!", sa han, og så var han borte igjen. Eller var det mye bra greier å se der, mange av dem i cocktail-kjoler.

Det får være nok rapport fra Singapore i denne omgang. I morgen tidlig drar jeg til Australia. Det blir nok andre boller, biffer og portugisiske krigsskip!

Bjørn

Singablog I

2008-11-06T16:02:00.006+01:00

(This blog entry in English)

"Jajaja, på'n igjen!", sa sjåføren på flybussen da jeg gikk ombord onsdag morgen. Jeg lurte et øyeblikk på om det var meg han snakket om, og det var litt den følelsen jeg hadde, for jeg hadde stått opp tidlig for å pakke. Men nå er jeg i fullt reise-sig igjen, og det er stort sett spennende ting å se overalt.

Valgresultatet fra USA var også med på å gi meg godt humør. Satt ved siden av en sikkert velmenende dame som var enda snillere enn meg, tror jeg. "Det er jo fantastisk at han, han, han svarte vant! Utrolig moro! Men det var jo veldig synd at han andre ikke vant også. Han virker jo så hyggelig." Noen dypere politisk analyse fikk jeg ikke av henne, og det skal dere slippe å få av meg også, men jeg tror det var bra det gikk som det gikk.

Jeg hadde åtte timer mellom flyene på Heathrow, så jeg tok likegodt undergrunnsbanen inn til byen. Det tar en time hver vei. Gjennom en rekke tilfeldigheter endte jeg på Museum of Natural History. Det fineste er kanskje selve bygget, og alt støvet og spindelvevet i krokene på de ikke mest populære avdelingene, men jeg lærte da litt nytt også.

For eksempel: Hvordan ordner egentlig krabber seg når de skal parre seg, og godsakene til hunnen ligger trygt forvart bak et tykt og solid skall? Jo, hannen klenger på hunnen, ofte i ukevis, og gjør alt han kan for å fremskynde at hunnen skal kvitte seg med skallet. Til slutt faller det av, og da er det bare å benytte anledningen og gjøre det som gjøres skal før det nye skallet hardner til! Ganske likt hvordan mange menn jobber og sliter over lang tid for å få buksene av en dame, altså.

Stort oppslag i London-avisene i går: 2 av 5 fyllekjørere i England er øst-europeere. Det synes jeg er litt rart. En kjapp statistisk observasjon på undergrunnsbanen øst i London tilsier at det burde være bare 1 øst-europeer blant de fem fyllekjørerne, og minst 3 av de andre burde være indere eller pakistanere, og sistemann kan kanskje få være en brite. Under tvil. Det var mye framandfolk å se, ja.

Apropos upopulære utlendinger: Under fleece-genseren min i London hadde jeg på meg en t-skjorte fra Oslo Maraton. Oslo Maraton sponses av Glitnir. På ryggen på t-skjorten står det "Glitnir - Smart Banking!". Skal jeg si deg hva som er en dårlig ide? Jo, det er å gå med en sånn tekst på ryggen i London nå for tiden. Så det var fort på med fleecen igjen!

Jeg rakk å spise sandwich og sjokoladekake på Harrod's, å gå en tur i Hyde Park i skumringen, å se på rushet på Victoria Station og å fotografere Big Ben og Millenniumshjulet og parlamentet og Leicester Square også. Ikke verst for en liten mellomlanding!

Turen hit til Singapore gikk greit. I hvert fall helt til jeg skulle fylle ut immigrasjonskort for å slippe inn i landet. Det var et litt kinkig spørsmål som skulle fylles ut der: "Have you ever been to Africa or South America during the last six days?" Og hvis man har vært i Afrika eller South America ever, så har man jo det. Jeg valgte å svare nei likevel, siden det jo er en stund siden. Og fordi jeg ikke riktig visste hva de skulle vite det for. Kanskje de bare lurer på hvordan det er der, og hvis noen har vært der så vil de gjerne høre om det? Tjah, kanskje det?

Jaja. Jeg har i hvert fall kommet frem, og jeg fant hotellet mitt. Det ligger i et litt tvilsomt strøk. Det er ikke lov til å ha med seg frukten durian på rommet (den stinker, se Wikipedia), men det ER lov til å ha med seg dame på rommet. Maks 1, riktignok. Og hvis man vil ha med seg dame på rommet, men har glemt å ta med seg en, er det bare å gå ned i resepsjonen og hente seg en.

Jeg bor der såklart fordi det er billig og rent og greit plassert, og ikke på grunn av dame-på-rommet-greiene, men det er altså litt av en jobb å komme seg inn på rommet sitt uten at en dame klarer å lure seg inn samtidig. Noen har laget en fin test for å avdekke hvor mange femåringer man antagelig kan klare å overleve en slåsskamp med, http://www.howmanyfiveyearoldscouldyoutakeinafight.com/ . Det kunne godt vært laget en tilsvarende test for hvor mange prostituerte i Singapore man kan klare å holde ute fra rommet sitt også. Såpass ille er det.

Ellers har jeg det bare bra. #8D)

Koalabjørner

2008-10-27T13:44:00.004+01:00

(In English)

Sånn. Da er billett og visum i orden. Hvis nå bare British Airways klarer å ikke gå konkurs i noen dager til, så er jeg på tur igjen. Hurra!

Og det blir en ordentlig tur. Ti uker! Hohoi! Jeg var innom øya/landet/kontinentet en gang for drøyt ti år siden, men da holdt jeg meg bare til lysløypa. Denne gangen skal jeg prøve å utforske litt mer. Ved å følge noen enkle regler skal jeg nok overleve det helt greit:

1. Aldri noensinne stikke hånden ned i hull eller inn i åpninger. Det er alltid noe dødelig giftig med skarpe tenner inni der.

2. Aldri noensinne prøve å snakke med australsk sleng eller bruke australske ord. Med mindre jeg har lyst til å slåss. Bare lytte, ikke snakke. De har rare ord i Australia, og man kan fort dumpe borti en blodig fornærmelse som ellers høres uskyldig nok ut for en utenforstående. ("Jeg hadde ikke pissa i øret ditt om så hjernen din stod i brann!" Subtilt, hva? Eller "Humoren din er tørrere en engelskmanns håndkle!" Australiere antyder mer enn gjerne at engelskmenn ikke vasker seg særlig ofte.)

3. Aldri noensinne gå noe sted uten å ta med kart. Det kan gå noen dager mellom hver gang man finner noen man kan spørre om veien. Man kan fort ende opp i mer trøbbel enn en enbeint frosk i ei slangegrop, som de sier der nede.

Jaha. Dette høres jo trivelig ut. Jeg regner med å oppdage stadig nye og interessante detaljer underveis, så bare følg med i bloggen og lær! For eksempel om dyrene i Australia. De kommer i tre kategorier; Rare, giftige og sauer. Ett av de veldig mange rare dyrene er koalaen. Eller koalabjørnen, som vi sier fordi vi har fått ordet fra England, som syntes dette klatrende pungdyret med kosepels minnet mest av alt om en kosebjørn. De kan ikke ha sett veldig nøye etter.

Alt jeg rakk å lære om koalaene sist, var at i hvert fall én av dem ikke liker å bli strøket på ryggen, og at den signaliserer det ved å lage lyder som jeg ellers bare har hørt fra godstog, og ved å slenge en skarp klo rundt og påføre uskyldige forbipasserende blodige sår. Mer trenger man egentlig ikke å vite. Det er nok til å skjønne at man bør holde god avstand til disse dyrene. Og om ikke det var nok; her er noen detaljer om koalaenes fysiologi:

Koalahannen har en to-spisset penis! Og det er ikke for å ha en i reserve, men fordi koalahunnen har to vaginaer, og koalahunner er slett ikke mindre kravstore enn for eksempel Madonna. Mat og sex er dermed antagelig det eneste som står i hodet på koalaer, for det er ikke plass til mer. Hjernen utgjør bare 0,2 prosent av kroppsvekten. En koala på ti kilo har altså 20 gram hjerne. Det vil si at hvis den hadde vært lagd av smør, så hadde det gått med 25 koalahjerner for å lage en vanlig pakke smør.

Når en koalababy fødes er den blind, den mangler ører og den har ikke pels. Alt den kan er å krype opp i en pung hos mammaen sin og finne en patte å leve sammen med i et halvt års tid. Melken hjelper den til å utvikle øyne, ører og pels, og før eller senere blir ungen så stor at det ikke er plass i pungen lenger.

Overgangen er stor. Ikke bare må ungen begynne å holde seg fast for harde livet på ryggen til mammaen i stedet for å ligge trygt i en lomme. Fra å ha levd på deilig melk, må ungen begynne å spise mammas avføring. Eller, det er kanskje ikke helt avføring, men det kommer nå fra en seksjon i den samme fabrikken. Et sted i mamma-koalaens blindtarm produseres det en slags klumper som inneholder en rik bestand av morens bakterieflora. Ungen tilegner seg samme flora ved å spise disse klumpene. Det er den nødt til, for voksne koalaer spiser bare eukalyptusblader, og nedbrytningen av disse bladene til energi er det ikke koalaene selv som står for. Det er det bakteriene som ordner.

Blindtarmbetennelse er ikke så veldig populært blant koalaer.

Det får holde som en forsmak på hva som venter. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg gleder meg til fortsettelsen!

Mikrotur

2008-10-24T23:16:00.003+02:00

Mens jeg venter på å komme avgårde på ordentlig tur, går det heldigvis an å ta noen småturer rundt i nærområdet også. På søndag oppdaget jeg en ny park med superpotensial til å bli noe bra en vakker dag. På Fornebu, oppå den gamle flystripa!

Liker du vannspeil, fontener, sære skulpturer, klatrestativer, sjøfly og litt småsær arkitektur anbefales det veldig å ta turen fra Telenor-bygget og et par kilometer rett vestover. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Ta med kamera! Det skal bli morsomt å sammenligne bildene fra nå med hvordan parken kommer til å se ut om tredve år, når de nyplantede trærne har fått vokst fra seg litt, og parken etter hvert blir omgitt av boligområder.

Ukas beste investering

2008-10-24T21:49:00.002+02:00

Plutselig har jeg jobbet ferdig for i år, og et stykke inn i neste år! Motivert av at det ser ut til at verdens pengesystem er i ferd med å falle sammen, fant jeg ut at det antagelig er like greit å bruke opp det man har av penger mens man kan.

Foreløpig har jeg ikke brukt så mye:

Det ser kanskje ut som om jeg har kjøpt meg et land, men egentlig er det bare en reisehåndbok. Så nå leter jeg etter interessante veier til Australia, helst med mellomlandinger på steder hvor jeg kan få et nytt stempel eller to i passet.

Jeg må uansett rømme landet, etter denne spyposeaffæren i beste sendetid på NRK nylig. (Lenken går til en videosnutt i wmv-format på 9MB, så det kan altså ta litt tid å få den frem. Jeg prøvde å YouTube det, men lyden kom helt ut av synk, så foreløpig får dette holde.)

Uansett, den gode nyheten er at snart blir det mer reiseblogging her! #8D)

Bjørn

Jotunheimstien i pixelform

2008-08-13T22:59:00.003+02:00

Huhei!

Det tok litt tid å bli ferdig med galleriet denne gangen, for jeg har kjøpt ny PC. Den er så kjapp at nå gidder jeg å bruke dobbelt så lang tid enn jeg gjorde før på å fikle med småjusteringer av bildene. I tillegg er den så kjapp at det til tider frister mye mer å råkjøre med rallybil i skogen med den enn å gjøre noe så samfunnsnyttig som å underholde verden med feriebildene sine.

Men nå er altså bildene her. Det vil si her. Jeg er sannelig ikke sikker på om alle bildene var verdt de tre-fire kilometrene jeg i gjennomsnitt måtte gå pr blinkskudd, men gjort er gjort. Det var på mange måter en finere tur enn ventet, og jeg er plutselig i bedre form enn jeg har vært på lenge.

Nå jobber jeg for fullt igjen, så neste eventyr er hverken tids- eller stedsbestemt. Men neste gang kommer jeg altså antagelig til i stor grad å benytte meg av motoriserte fremkomstmidler i stedet for å masseprodusere vannblemmer og gnagsår. Det lover jeg!

Undrenes tid er ikke forbi

2008-07-30T19:36:00.003+02:00

Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.

Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.

Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.

Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.

Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.

Habra så lenge.

I pose og sekk igjen...

2008-07-22T00:26:00.002+02:00

Sånn.

Da har jeg akkurat fått igjen halvparten av huden under føttene, og om jeg kjenner godt etter så kan jeg faktisk såvidt sanse at jeg har fått tilbake litt av følelsen i stortåa, så da er det vel på tide å begi seg ut i skogen igjen.

Jeg er sånn rimelig restituert, og håper det går minst like bra denne gangen som sist. Planen er å komme meg omtrent til Kittilbua i nærheten av Lillehammer i løpet av uka. Og hvordan i all verden skal jeg klare det? Jo, ved å pakke litt mer optimalt denne gangen enn sist.

For eksempel tar jeg med mat for bare fire dager. (Og sjokolade for en uke, såklart.) Og så har jeg redusert vekten som skal bæres en del, ved å kutte ut de tyngste bøkene fra sist gang, pluss at jeg har klippet tånegler og vært hos frisøren og fått kortere hår på hodet.

Værmeldingen er så bra som den kan bli, så hvis jeg bare klarer å gå i et menneskelig tempo i de nye fjellskoene mine, så blir det nok noen fine dager i skogen og litt på fjellet.

Snakkes om tolv mil eller så!

Bjørn

Uten pose og sekk

2008-07-13T13:43:00.005+02:00

Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.

At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!

Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:

Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.

Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!

Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.

Ha en fortsatt fin sommer!

Den lange marsjen

2008-07-06T19:57:00.002+02:00

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.

Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

Pakket og smart?

2008-07-01T07:47:00.002+02:00

Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.

Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.

Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!

Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:

* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.

Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.

Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.

Vel. Snakkes.

Bjørn

Opp, opp og avsted

2008-06-28T22:11:00.004+02:00

Greit nok. Global oppvarming er fæle greier, og jeg har antagelig bidratt mer enn jeg burde ved å reise med fly, spise burger og slippe ut metangass (i det stille). Nå er det på tide å gjøre det godt igjen. Her er planen min:

Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!

Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:

Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.

Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.

Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.

Det gjelder å tenke langsiktig!

Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!

God tur til meg.

Bjørn