Alt skal prøves, og nå har jeg jammen prøvd langhelg med storbyferie også. Jeg synes nok fremdeles at en måned på loffen på en eller annen fjern landsbygd er mye bedre, men så helt verst var det ikke.
Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:
I hvert fall gjør minst ett av skiltene det. Hvis du har lest overskriften til dette innlegget så vet du allerede at vi snakker om Milano. Hva vet vi om Milano? Først og fremst at det er et populært navn på pizzarestauranter, eller kanskje mer vanlig; steder hvor de lager pizza som du kommer og henter og tar med deg, så sant Mattilsynet ikke nettopp har vært på besøk. Og så har de mote der.
Var det riktig? La oss se.
Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.
Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.
Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.
En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det!
Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.
Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.
Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!
Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?
Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.
Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.
Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?
Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut.
Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!
Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være.
I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.
Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.
Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!
Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.
Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.
Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.
Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.
Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.
Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.
For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.
De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.
Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.
Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.
Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.
Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.
Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.
Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.
Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.
Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.
Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.
Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.
Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.
Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!
Det er lov å drømme.
Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.
Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.
Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.
Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.
Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!
Målet er en by som en gang i tiden var pavesete, og hvor skiltene for enveiskjøring derfor ser sånn ut:
Var det riktig? La oss se.
Det første vi gjør er å skru på GPS-en og bruke superavansert militærteknologi til å lete rundtom i byen etter små plastbokser, esker og poser fulle av juggel. Vi går altså på geocachejakt. Se www.geocaching.com hvis du vil vite mer om det.
Om det ikke er så store skatter man finner i selve geocachene, så er ofte stedene de ligger fine å besøke. Selv i store og travle byer kan man finne stille og rolige oaser, hvor mistenkelig aktivitet antagelig ikke vekker så mye uønsket oppmerksomhet som for eksempel foran nasjonalforsamlingen og diverse ambassader.
Her finner vi en finfin park som inntil for 20 år siden var en dyrehage hvor alle dyrene hadde det fælt. I denne dammen hadde de krokodillene og sjøormene, for alt vi vet.
En annen cache drar oss til et fullstendig glemt kjendismonument. Ved en beskjeden kontorbygning holdt tidligere en italiensk variant av Se & Hør til, og de fikk en masse kjente mennesker til å plante hendene og signaturen sin i sement på fortauet. De fleste er navn som nå også finnes på gravsteiner rundtom i verden, men jeg finner i hvert fall ut at jeg har større hender enn Shannen Doherty. Tenk det!
Sånn ser børsen i Milano ut. Fin og flott, den, men all oppmerksomheten på denne plassen stjeles for tiden av skulpturen rett foran børsen. Den er laget av en kjent samtidskunstner fra Italia, som donerte skulpturen til byen på ett vilkår, nemlig at den må stå en god stund akkurat der den står nå. Om den skal symbolisere at folkene på børsen gir fingeren til verden? Neida, sier kunstneren, og flirer lurt.
Milano om vinteren er ofte en ganske tåkefull verden. Det gjør at dagene ser litt triste og grå ut, men til gjengjeld virker parkene ekstra flotte under kunstig belysning om kveldene.
Jaja, nok om tusling rundt i Milano. Nå til det vi ikke kom for: SHOPPING!
Sånn ser en typisk butikk i byen ut. Det er ingen kunder i butikken, bare noen ansatte som står og venter på at det skal komme noen inn, sånn at de straks kan kaste seg over vedkommende og sikre seg mest mulig av pengene til stakkaren. For å lokke folk inn har de noen vanvittige vindusutstillinger, og nede i hjørnet er det en liten håndskrevet lapp hvor man kan lese hva alt i vinduet koster. Unntatt dette juletreet, da. Det er ikke til salgs. Jeg er ikke sikker på om det faktisk er et tre inni der, engang. Kanskje det bare er en haug juletrepynt?
Milano er kjent for katedralen sin, og den er flott den, altså. Det er bare det at handlemekkaet like ved siden av er enda noen hakk mer påkostet og imponerende. Galleria Vittorio Emanuele II, heter dette, og det er rimelig høyt under taket, ja. Du ser på midten av senteret og ut langs én av de fire armene som strekker seg ut derfra, med dyre, dyre butikker hele veien.
Dolce Gabbana prøver seg i år med et alternativt julemarked. Sammen med blingbling-veskene og leopardskinnhanskene selger de valnøtter og dadler. Rare greier. Jeg ser ingen som kjøper noen av delene.
Hos Vivienne Westwood satser de på det mer tradisjonelle, med glitter og stas på absolutt alt. Lurer på hvor mange grader disse antrekkene skal vaskes på? Eller holder det med en runde sølvpuss?
Endelig en ærlig butikkeier. De gadd ikke stå inne og vente på kundene som aldri kom, så de dro heller et sted for å ta solarium. Det virker som om det er mange i Milano som tenker sånn. Jeg møter stadig vekk Jan Thomas på gata i Milano, nysminket, liksomsolbrun og dratt i ansiktet, bare at det er en ny person hver gang, som ser helt lik ut.
Man skulle tro at i Leonardo da Vincis fødeby burde de klare å stave Mona Lisa, men det gjør de altså ikke. Alt de klarer er å lage en vindusutstilling som tatt ut av en gammel skrekkfilm, synes jeg. Vindusdukker er skumle!
Veldig gjennomført rosa skobutikk, som sikkert er fint for dem som liker det sånn, men særlig praktisk kan det ikke være.
I Marisa-butikken har de skjønt at til en juleutstilling hører det med litt is, men dessverre klarer de bare å få tak i iskjeks. Bedre enn beger, i hvert fall.
Når en butikk ser sånn ut, da bør du virkelig ha vært flink til å spare, lenge, før du går inn i den. Den minner meg mest av alt om science fiction-serien "Blindpassasjer" som gikk på NRK for to hundre år siden. Jeg vet ikke helt hvorfor.
Hvis du har lyst til å kjøpe veldig dyre klær til ungene dine, klær som kanskje, kanskje varer helt til neste jul før de blir for små, så anbefaler jeg Miss Blumarine. Her er det mulig å blakke seg helt på mindre enn ti minutter!
Enda en skummel julescene fra butikkvinduene i Milano. Det følger antagelig med en pakke Blenda eller noe sånt, i hvert fall tyder prislappen på disse på at det burde det. Eventuelt bør man aldri la barn ha på seg disse klærne.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at denne dukka prøver å selge hansker.
Her er det ingen tvil. Dette er reklame for køen til after-ski på Hemsedal. Disse er så skumle at de blir bare komiske.
Og enda et eksempel på hodeløs mote. Litt lange sokker, kanskje, men ellers synes jeg dette er riktig så flott.
Det går fint an å selge solbriller selv om det er midt på vinteren og tåka skal ligge tjukk i dalen i noen måneder ennå. Dyre, disse også. De koster nesten enda mer enn det koster å gå på 3D-kino, men er heldigvis nesten enda litt finere enn brillene man får utlevert der.
Her prøver Prada å avlede oppmerksomheten fra prislappen på den brune cocodrillo-skinnvesken ved å sette et lite rockelykketrollband oppi den. Kanskje det virker.
Nei, nå får det jammen være nok tåke og fæsj'n, sier vi, og går til togstasjonen. En time senere er vi i en helt annen verden. Lugano i Sveits tar seg bra ut på en søndag i vintersola som det er masse av så snart vi kommer opp over tåka. Den beste dagen vi har i Milano er helt klart den dagen vi tar en dagstur ut av Milano.
For å få litt julestemning har de laget en skøytebane på torget i Lugano. Denne gubben skadet tommelen sin da han skulle bygge nytt hundehus til lille Bardot. Mens han venter på at hevelsen skal gå ned går han selv ned til torget og drømmer om den gangen han også var ung og kunne stå på skøyter.
De har is både på bane og i kjeks i Lugano. Det siste skulle bare mangle. Lugano ligger i Ticino, en del av Sveits som er ganske så gjennomført italiensk. Det går fint å snakke tysk til folk her, selv om det føles litt rart når alt ellers skjer på italiensk.
Du får ingen premie for å gjette hvor denne fargerike turisten kommer fra.
Det er fint å gå tur gjennom denne alleen langs innsjøen i Lugano. Fin utsikt over vannet, og det er ganske morsomt å se på de mange rømlingene fra Milano som er her og lufter de rare klærne sine.
Sveitsere liker høye fontener. Jeg vet ikke helt hva det er de kompenserer for.
Det er fint å kunne gå seg en ordentlig høsttur så sent som i desember. Lugano ser både sveitsisk velstelt og typisk italiensk ut.
Svanepar som øver på å lage hjerte med halsene sine, men som foreløpig ikke klarer det helt.
Det er ikke rart sveitsiske foreldre blir skeptiske når to utlendinger som tilsynelatende må være hemmelige agenter med spesialdingser i hendene dukker opp på lekeplassen og begynner å klatre rundt i stativene på leting etter et eller annet. Vi unngår likevel å bli arrestert, denne gangen.
Når sola går ned tar vi toget tilbake til Milano. Da den åpnet, i 1931, var den verdens største togstasjon, og den er fremdeles litt av en koloss. Sånn går det når Mussolini får det for seg at togstasjonen må stå i forhold til hvordan han vil at den fascistiske staten hans skal fremstå. Staten forsvant, heldigvis, og stasjonen ble stående, heldigvis.
Vi rekker en siste runde med ikke-shopping i Milano. Her er den fæleste snømannen jeg fant.
Og her er den fæleste ørepynten jeg fant. Hvem er det som har lyst til å ha en forgylt død mann dinglende fra hvert øre? Her tror jeg det er potensial for litt dårlig stemning rundt juletreet.
Det var et overraskende dårlig utvalg av fjellsko i Milano.
Fin hatt. Perfekt hvis du skal i jungelen og har lyst til å se kolibrier på nært hold.
Ikkeno er som å gå rundt med blå krystaller på tærne. Disse drar du dverger med!
Det er lov å drømme.
Klesbutikkene er tydeligvis ikke de eneste ranerne i Milano. Men selvfølgelig er også de andre ranerne velkledde i denne byen.
Vi må vel ta med et bilde av katedralen, Duomo di Milano, også, siden de brukte nesten seks hundre år på å sette den opp. Det hadde nok gått litt fortere hvis de hadde hatt like bra verktøy i gamle dager til å bygge med, som de har nå til å pynte juletre med.
Sånn. Da kan vi sette oss på flyet hjemover og nyte utsikten over alpene og Europa mens vi drar hjem for å vente på neste avgang.
Neste reise blir med danskebåten (nei, jeg gidder ikke å kjøpe med smør og ta med tilbake til deg), men det er ikke synd på meg, for rett etterpå drar jeg til Brønnøysund for å fete meg opp, og så til Malaysia for å slanke meg ned.
Ha en fin og fredelig jul, alle sammen!
